Dato: Tirsdag 23.08.2003

Vårt første møte
 

Det hele begynte da vi fikk vite at det skulle flytte inn en ny gutt i huset som var opp mot skogen. Han het Jonas. Og mamma fikk høre at han var på Eivinds alder, så hun tenkte at de kunne bli kamerater. Så gikk Eivind opp til Jonas, litt etterpå kom de ned til oss, men da var de 3... Jeg så dem fra vinduet, og derfra så jeg en pen, kjekk gutt som jeg kjente at jeg ble forelsket i. Jeg ble på sekundet forelsket i han, kjente at jeg rødmet og hjertet mitt hoppet. Jeg så han og tenkte «perfekt, han er noe for meg.» Da jeg kom ut der de var, så jeg selvfølgelig hvordan han reagerte, han måpte nesten. Jeg lurte så klart på hvem som var Jonas og håpet jeg var han pene. Jeg spurte Eivind og fikk vite at Jonas var han med brillene og han andre (pene) var Sebastian, søskenbarnet til Jonas. Jeg ble litt skuffa, men det betydde vel at han i hvert fall kom igjen? Da jeg var i vinduet og først så de, hadde jeg vinduet på gløtt sånn at jeg hørte hva de sa. Så det aller første jeg hørte Sebastian sa var «her skal jeg aldri går mer,» i det han og de andre gikk gjennom en haug med brennesler og strå. Men holdt han det? Nei, hehe, han har nemlig gått der hver gang de skulle besøke Eivind, men det var jo ikke alltid det var brennesler der da. Etter at jeg hadde spurt Eivind, gikk jeg selvsagt bort og hilste på dem. Du skulle ha sett hvordan han så på meg, og så pen han var, smilet hans ble bare større og større. Han var virkelig en morsom fyr. Han hadde kort brunt hår akkurat som alle andre gutter, nydelig blå øyne og et stort flørtende smil rundt munnen. Jeg hadde kort hår den gangen, i skulder lengde. Jeg gikk i gutte klær etter Eivind og var aldri jålete. Hvorfor smilte han da når han så meg?
 

Jeg husker så klart ikke hva vi gjorde og snakket om da for det var jo i 1999 det skjedde. Litt senere, eller hvis det ikke var en annen dag ble vi med dem opp til Jonas der Sebastian også var selvfølgelig. Da husket jeg kjempe godt at han viste meg rundt i huset, selv om det ikke var hans hus. Han smilte og lo og pekte inn det ene rommet og sa «og her har de et spillerom og sånn,» mens han pekte inn i et rom der de hadde Nintendo 64. Jeg syntes Sebastian var litt rar for han smilte så veldig, opptatt med å vise meg rundt i huset og lo med en sånn latter som jeg likte. Jeg sto bare og så på, smilte tilbake og nikket. Og sånn fortsatte han med å oppføre seg flørtende mot meg, tulle, le og ja smile til meg hele tiden.
 

Men utenom det med Sebastian hadde jeg det ikke så bra ellers. Jeg ble mobbet på skolen og alle syntes jeg var rar siden jeg gikk i helt andre klær enn de andre: jogge dresser, klær jeg arvet fra broren min osv, gutteklær. Det er kanskje ikke så rart at de ikke likte meg, fordi jeg ikke klarte å takle det de sa og gjorde, jeg ville ikke ta igjen, ble heller sjenert. Da ble jeg så utenfor og alene.