Hvorfor drar jeg på Menighets besøk
 

Jeg går fast i Kristen Felleskap i Skien på søndags Gudstjenestene. Våres ungdomsarbeid på fredagene heter Fusion. På Fusion har de få ungdommer, lederen vil at ungdommene skal føle seg frie til å være ungdom og at det ikke skal være en hengeplass for de eldre når det er de yngre som trenger vekst, så det er satt begrensning på oss eldre å være tilstede både som ledere og unge voksne. Siden jeg brenner for ungdommer, klarer jeg ikke å la fredagen gå til noe annet. Og ikke for å svikte menigheten min drar jeg bare på besøk til andre menigheters ungdomsarbeid. Det har vært overhode vellykket. Hver gang jeg kommer til et nytt undomsmiljø for jeg fort høre av de høyeste lederene; "Det er så bra du er her Miriam, du må komme igjen". Sist fikk jeg vite at de manglet jente ledere, de skulle gjerne hatt meg til å gå fast der, men som sagt, å gå fast et annet sted som ungdomsleder, ville jeg følt jeg sviktet min menighet. Med denne innstillingen føler jeg at jeg ikke gjør noe som helst galt, men bare er ute på oppdrag, og med slike tilbakemeldinger, vet jeg at han allerede virker gjennom meg.
 

Mange gode årsaker til å besøke flere av dem.

- Første grunnen er jo å se igjen vennene mine jeg ellers aldri får satt av tid til å treffe. Det som også gjør det lett å dra dit, fordi jeg kjenner jo til de høyst lederene i ungdomsarbeidet, så lett å ta kontakt for hva enn eventet måtte være den fredagen jeg kommer.

- For det andre får jeg skape nye relasjoner, nytt felleskap, ikke bare for min egen del, men for demmes del. Jeg vet vi er få som har hatt slike harde kamper, eller jeg har truffet klart mange, men det er fortsatt mange der ute som føler seg alene. Jeg kommer for å være der sammen med dem.

- For det tredje vil jeg være med å sette sammen et felleskap på fritiden. Jeg opplevde å få dette til en helg for noen uker siden, vi så Titanic. Og uten å helt vite hva jeg drev med så var det jo ungdommer på tvers av mange menigheter... men fellesnevneren var krigere som trengte å komme sammen og vite at de ikke står alene. Det viktigste felleskapet man har, når flere av dem kanskje gikk gjennom tøffe ting i hverdagen, for slik hadde jeg også på demmes alder, da var det felleskapet som reddet meg.

- For det fjerde så kan dette komme godt med i min kommende karriere som musiker. Det er ikke min drøm, men Guds drøm å nå ut til mange med hans evangelium. Hans Ord. Så jo flere jeg blir kjent med og jo flere kirker jeg knytter kontakt med, desto større blir publikum og antall eventer jeg kan sette i gang. For når det er stort nok, som Gud har full kontroll over, så vil det fort spre seg. Antallet er kanskje med å bestemme hvor verd jeg er som artist til at det skal vekke opp for kanskje media eller lignende til å sende meg videre til større muligheter. Det er bare Guds plan, under Guds hender. Og ettersom jeg er så velkommen der jeg enn går, så VET jeg det er det Gud fortsatt vil jeg skal. Det kan være kleint å ikke kjenne stort, og ikke heller kan late som jeg kjenner folk, men vite hva jeg har lært av å VÆRE, de blir kjent med mitt nærvær, det tar tid å bli kjent, selv uten ord, så vil alt komme naturlig etterhvert. Og visst har jeg rett hver gang. Elsker det. Og spennende å se hva Gud gjør!
 

Ikke minst, jeg er gjest, jeg er ikke leder, jeg har ikke noe ansvar, jeg er bare gjest. Jeg gjør det jeg vil, jeg tar initiativ, inkluderer og leder samtaler viss jeg vil. Jeg har vært syk og sliten og nå trenger hvile. Det finnes da ikke noe bedre hvile enn å brae være gjest og gjøre akkurat hva det enn måtte passe seg som kommer naturlig, og slik er det der ute enn hva det hadde vært i mitt eget hjem. Jeg får bygget en ny del i meg som vil blomstre på en fin og naturlig måte til å være den jeg vil være og den Gud vil jeg skal være, uten press fordi jeg er satt i et ansvar jeg ikke kan velge fra meg viss jeg er sliten. Nei, alt skal komme naturlig, og i det spontane og naturlige tror jeg Gud virker på sitt beste <3 Fred! Amen