Jeg møtte en danseinstruktør på cafe Tullis. Jeg hadde sett hu i avisa på jobb. Aldri sett en så glad dame i avisa før med et så ekte smil, og mens jeg hadde lest oppdaget jeg jo at hu var kristen. Et fint innlegg om Jesus. Hu må jeg møte, tenkte jeg. For jeg har jo alltid ønsket å lære meg skikkelig å danse. Vi møttes på cafe høsten 2013 og temaet kom jo fort opp med våre fysiske lidelser som hadde sine svar i kosthold. Hun fortalte meg hvordan hennes mage plager ble helbredet gjennom bordbønn og oppmuntret meg til å ta bordbønnen på avlår. Hun hadde hatt irritabel tarm så kunne ikke spise mye før magen fikk trøbbel. Så hu prøvde å starte med å synge og be for maten hver gang hu skulle spise, og siden hadde hu ikke hatt problemer med magen. Før dette har jeg alltid tenkt at det er viktig og lurt å be for maten, men samtidig ikke helt sett hensikt og mistet den gode vanen. Når jeg kom hjem var jeg bestemt på at DETTE må jeg prøve. For jeg hadde også irritabel tarm. Men jeg glemte det til ethvert måltid, det var sykt kjipt og jeg ble skuffet over meg selv. For å unngå å bli skuffet sluttet jeg å prøve å pusje meg selv til det.
 

Våren 2014 mistet jeg vikariatet i barnehagen. De hadde valgt en mann fremfor meg, så han fikk min faste vikariat stilling. Jeg begynte dermed å slite med økonomien og med tro på Gud holdt jeg meg en ekstra måned i leiligheten min fordi jeg hadde en ikke kristen venninne boende hos meg som ventet på å finne en ny leilighet. Jeg ga henne en måned på seg og jeg begynte å lide med dårlig økonomi. Som om ikke det var ille nok, hadde hu og også som vane å ta av maten min viss hu ikke orket å gå ned på butikken når hu hadde nok penger. Det var irriterende og unødvendig syntes jeg. Pluttselig fikk jeg en trang til å be for maten... jeg ble så sjokkert hver gang. Jeg måtte synge hver eneste gang jeg skulle spise. Endte opp med at jeg gikk inn til venninna mi sitt rom og sa "Du det er greit, bare ta av maten min, for jeg har gitt den til Gud, så lenge jeg får lov til å be for maten så vil han nok love å velsigne meg med nok mat" Hun så selvsagt litt rart på meg. Men godtok det. Og det skjedde, jeg hadde alltid nok. Jeg fikk penger på undefult vis. Jeg malte bilder også, så fikk litt penger derfra også. Nå hadde jeg to grunner til å be for maten =) Jeg hadde lært viktigheten i det. Og det at jeg fikk det som en trang, var ikke av meg selv. Det måtte være Gud! For selv om jeg ikke hadde jobb lengre, hadde jeg nok, og det jeg trengte =)
 

Venninnen min fikk seg leilighet løpet av siste uka vi bodde sammen ut den måneden. En måned senere tok hu imot Jesus =D Og noe av det første hu sa var "Miriam, var det ikke så du sa Gud kommer i siste liten?" "jo" Hun hadde tydeligvis vært på flere små mirakler i hjemmet mitt. For en opplevelse.