Jeg så en fortvilet status på facebook hvor en av mine ikke kristne venninner hadde blitt ranet og ikke turte å bo hjemme lengre. Hun var på jakt etter ny leilighet, men også da ikke hadde noe sted å bo. Jeg kjente inne meg ganske fort at det ville jeg og skulle jeg kunne gjøre en forskjell. Tok ikke lang tid før jeg tok kontakt og inviterte hu til å kunne bo hos meg i mens, selv om jeg fikk problemer med både huseier, nabo og de i menigheten ovenfor dette valget. Dette var en jente med mye angst og mye søvn problemer. Hu fikk ikke sove om nettene for hu var redd for døden og redd for å få mareritt som hu pleide, så hu sov heller på dagen. Dette påvirket meg selvsagt så jeg bestemte meg for å gjøre det jeg hadde tro på. Jeg tok frem gitaren og spurte om jeg ikke kunne synge lovsanger for henne når hu skulle legge seg. Hu var skeptisk, men ga meg en sjanse. Og i vår store overaskelse sovnet hu med en gang, som en stein. Og hu hadde heller ikke mareritt, hu drømte om sine flamme idoler og var lykkelig da hu våknet. Det gikk opp for henne at dette funket, så dette ble vår lille vane, jeg fikk synge og spille for henne når hu skulle legge seg. Hun hadde også ellers av og til angst stunder på dagen, men dette ble også minket med tiden.

En annen kveld hu skulle legge seg og hadde angst, tilba jeg på nytt å spille for henne, men da nekta hu meg det."Nei det blir for bråkete, jeg orker ikke det nå" Søren, tenkte jeg. Hva skal vi gjøre da for at hu skal få sove viss hu ikke vil la meg spille? Men var ikke lenge jeg trengte å tenke den tanken før hu fortsatte "Men du kan lese i Bibelen ved sengen" tror ikke hu var helt klar over hva hu sa. Men jeg gjorde som hu sa, og hu sovnet med en gang. Dette var sjokkerende.
 

Hun var nemlig stort skeptsik og sur på religion pratet mitt, vi kunne krangle og diskutere mye. Hu sa flere ganger "Bevis da at Gud finnes" Men jeg kunne si hver gang "Det er ikke jeg som skal overbevise deg, han må åpenbare seg selv, vi må være tålmodige og det er du som må åpne hjertet ditt for han" Siste uka denne måneden hu hadde lovt å få ekstra i leiligheten min protesterte hu "Nå er det nok Miriam, nå vil jeg ikke høre noe mer om han Guden din." Det var en av grunnene til at jeg lot hu bo hos meg, Gud ville nok si i fra når jobben min var gjort. Jeg visste at jeg skulle ikke *undervise* henne hele veien, en dag skulle hu bli sendt videre. Gud ville nok gi henne en leilighet når tiden var inne. Og nå var det tydelig at dette var siste uken vi hadde sammen og jeg kunne påvirke hennes min tro.
 

En måned senere tok hu imot Jesus =D Og noe av det første hu sa var "Miriam, var det ikke så du sa Gud kommer i siste liten?" "jo" Hun hadde tydeligvis vært på flere små mirakler i hjemmet mitt. For en opplevelse. Og ansgten var borte.