This is a Title 01

Meg

- Blogg - 2016 - Mars

2016

// tir.29.03.16 // 19.09 // Tilgivelse

--- Medavhengighetsvenn ---

For et pr uker siden, lå det en rosa innpakket bok på fryseren vår i leiligheten. Det sto kun navnet på, Miriam. Men hvem Miriam var det snakk om? For vi bor to Miriam-er der. Det var vår tredje samboer, Lise-Lotte som hadde hentet inn pakken fra postkassen. Jeg tippet dette var K som hadde gitt den til meg. For så langt har jeg skjønt at Miriam ikke er begeistret nok for lesing til å få bøker slik i posten uten forvarsel fordi noen tenkte på henne når de ser på bøker. Meg derrimot er dette et større tilfelle, spesielt når K var på døra ikke mange dagene føre og erget seg for å ikke ha kjøpt blomster til meg. Hvorfor skulle hun kjøpe blomster? Og hvorfor kom hun på døra dagen etter at jeg sa jeg ville hun skulle ta hensyn til at jeg trengte avstand fordi jeg nettopp opplever å gi mer enn jeg får i dette venneforholdet (medavhengighet).

Det er klart jeg forventet en unskyldning for alt hun nå har pålagt meg, men i stedet trodde hun at måten hun skulle gjøre opp for var å gi meg en gave. Og det var det jeg fikk bekreftet i meldingene i dag. Selv om jeg ikke visste konkret hvem det var verken til eller fra, og bare antok det var fra K... ville jeg ikke la det ta opp kontakten etter å ha blokket henne. Hun skrev i dag at hun hadde gitt meg boken, og håpet det gikk bra med meg. Gave er ikke som noe plaster på såret, tok jeg frem. For jeg har ikke gave som kjærlighetsspråk, gave gjør ingen spesiell forskjell i relasjonen fra min side. Hun bekreftet hun hadde kjøpt den som plaster på såret. Det var forsåvidt snilt tenkt, og passende bok nå... Men det jeg vil ha er en unskylding, bare unksyldning kan være ordentlig plaster på såret og rensende. Det gikk opp for meg hvor alvorlig jeg hadde blitt her! Jeg valgte å kutte ut vennskapet fordi jeg vil ikke tillate at vondt blir verre viss hun fortsetter å såre meg og bryte på respekten jeg fortjener ved mine valg. Jeg sa tydelig jeg ville ha unskyldning i steden for. Men det neste hun skrev var heller "God Bedring får jeg vel si da." Jeg har sagt hva jeg vil ha, og viss hun ikke er i stand til å gi meg det nå, trenger hun nok tid. Jeg vil ikke gjenopprette relasjonene før hun har LÆRT seg å si unskyld.

Først når vi innrømmer vi er syndere og ber om tilgivelse til Jesus, gjenoppretter vi det tapte forholdet med Gud og vi får tilbake rikdommen han har lovet oss i evigheten. Neste spørsmålet er da, tar vi immot det han gjorde på korset? Og tilgir vi oss selv?

Er det da ikke like viktig med en slik tilgivelses handling blant våre jordiske forhold? Når tilgivelsen er det viktigste for å gjenopprette Guds forhold? Og hvem tilgir Gud uten at vi ber om tilgivelse først, når det er vi som synder? Vi som ødelegger forholdet med Gud når vi synder, å snu han ryggen. Jeg vet og aktiv tilgir Gud for hver synd, (eller i pulje litt senere) for hver synd vet jeg at jeg snur meg vekk fra Gud, selv om jeg har himmel biletten, så vil jeg ikke ødelegge fordi jeg gjør satans vilje når jeg synder. Han er nådig... Men jeg vil lære mine venner hvor viktig det er, for å redde forholdene og sårene. Vise at jeg mener alvor! Vise hvor mye kreftene forsvinner og skade jeg ikke tillater mer av,

fordi jeg har opplevd nok vondt, det er for vondt til mer!

Så viss ikke K klarer å be om unskyldning risikerer jeg vondt verre, etter alle sårene hun har pålagt siden vi ble kjent i 2007... alt som hun ikke sa unskyld for, som såret meg, har bygget seg opp, og jeg blir dermed sliten av å være med henne. Hun har lidd mye med sykdom, jeg har veiledet henne, gitt så mye og hun har også dermed avlyst utallige avtaler fordi hun er (psykisk)"sliten" og ofte uten forvarsel, uten unskyldning. Jeg har vært hennes eneste trofaste venn, og hun tok dermed kontakt flere ganger i uken fordi hun kanskje var ensom og jeg var hennes beste venn som forsto. Men en dag måtte jeg bare si stopp, fordi hun ikke respekterte etter flere forsøk på å alvorlig roe ned. Hun er ikke en nær venn av meg viss hun ikke respekterer valgene mine! Hun bare selv valgte å ta opp kontakten igjen, uten å spørre om det var greit, om jeg var klar for det. Unskyld meg å legge dette frem for dere, men jeg er klart veldig såret å måtte innrømme en venn som har sviktet så mye, som virkelig ville vise hun kunne gi tilbake, men er det noe jeg vil ha, så er det unskylning og respekt, altså respektere valget om avstand frem til jeg kommer meg på beina igjen og hun viser tålmodighet til JEG tar kontakt. Men hver gang HUN tar kontakt, bryter hun respekten. Det sårer. Nå er det nok. Og jeg føler jeg ikke kan gjøre et bedre valg! Fordi jeg trenger mer enn noe annet å sjortere for at sårene mine skal få best behandling som mulig. Jeg venter på at hun har lært å unskylde seg. Så lenge ser jeg frem til å slippe vondt verre. Hun tror hun allerede har blitt tilgitt, fordi vi kristne har lært å tilgi, men hva for en lære er det? Da vil hun jo aldri forstå hva galt hun har gjort? Viss alle skal forvente at alle tilgir før man sier unskyld, at man ikke trenger å si unskyld, ja for hva er vitsen da å be om unskyldning og heller ikke får sjansen til å innrømme synd... Jeg nekter å slutte å kjempe for at disse nære relasjonene skal gjenopprette på en skikkelig måte! Og det med at synderen innrømmer den har feilet! Jeg vil ta det på alvor, fordi vondt blir verre.. og å ikke be om unskyldning virker jo som om det er greit at jeg fikk vondt, at det var med vilje... men var det med vilje? Nei, det tror jeg neppe. Så hva venter de på?

Takk Jesus for å åpenbare alvoret med tilgivelse. Jeg tar imot legedommen for mine sår, må Jesus Kristus også hjelpe å gjenopprette vennskap etter sin tid. Venner til en hver tid... må Guds vilje skje! Amen

Når K ga meg boken håpet hun kanskje jeg tok opp kontakt for å si takk. Jeg lærte av en venn at man skal passe på å ikke være for på "tilbud siden" å gi såpass mye at man fortjener å få viljen sin liksom. Ja, kjente meg igjen, forsto det. Tilby alt for å bli godtatt som ønsket. Dette virker bare smiskende. Og gjør meg bare enda mer sliten. Ikke kom mer på døra og ikke gi mer flere gaver, sa jeg i fra om. Vil heller møte henne tilfeldig i et felles arrangement når Gud har tiden der for oss, og at hun da ber om unskyldning etter å ha tenkt og forstått alvåret og viser sin respekt. Da vil jeg nok over tid gjenopprette alt viss hun klarer å vise sin tålmodighet med meg. Men hun har ødelagt tillitten også der, så tillitten trenger tid.

--- Samboer ---

K var ikke eneste som holdt tilbake en unskyldning i dag. Men samboeren min også, Miriam. Hun jobber i kirken og får knapt nok til å leve av, hun får akkurat til å betale husleia og jobber ellers med husvask hos moren sin mot betaling. Jeg tok nylig over huskontrakten og med dårligere økonomi enn tidligere eier av kontrakten måtte jeg kreve å få husleia innen fristen ellers ville det komme purring i posten. Dette har alltid Miriam sliti med å holde. Denne gangen mente hun at jeg skulle legge ved det jeg skylte henne, så hun ikke trengte å betale alt, men det hjalp jo ikke når jeg ikke hadde det jeg skyldte henne å legge ved selv. Da ga hun skylden for at jeg ikke hadde råd for å legge ut og ikke råd for å betale henne det jeg skyldte henne. Men hun har ikke rett til å klage på det jeg skyldte henne når hun gikk med på tidligere at jeg betaler det ved neste forskudd. Hun skal ikke blande inn det jeg skylder med husleia. Pappa måtte legge ut for henne, så jeg ga klar beskjed at når verken jeg eller lise-lotte kan legge ut for henne, burde sørenma foreldrene hennes legge ut for henne, ikke min far. Dumt at pappa må legge ut for at hun ikke får betalt husleia. Så måtte jeg forklare så godt jeg kunne og hinte så forsiktig og så tydelig som mulig at jeg ønsket en unskyldning. Men det fikk jeg ikke. Og dette er ikke første gangen. Hun er fantastisk jente, men blir vi ikke kvitt holdningen, må vi kvitte oss med hele henne. Hvordan gjør vi det med sjansene? Dette er kanskje vanskeligste... For dette handler om å kvitte oss med en samboer, sparke henne ut. Skal vi si 3 måneder? Viss hun ikke betaler i tide på neste 3 måneder, er det ut? Og hva med det andre? Låner av oss uten å si i fra og uten unskyldning. Veldig irriterende hun stadig tar hanklene våres for eksempel, som faktisk allerede er i bruk. Og Husvasken, jeg vil ikke nevne alt. Men hun ljuger å sier hun har gjort noe hun ikke har gjort, og lover å gjøre noe hun ikke gjør og blir sinna viss vi tar det opp og påstår det motsatte av sannheten. Ja, hun blir til og med sinna viss vi minner henne på det, for da klarer hun hvertfall ikke å gjøre det. Hun sier vi skal stole på henne at hun gjør det. Men når hun ikke gjør det, hva da?

Jeg har strengt sagt at vi ikke kan bare velge å stole på henne, det må bygges opp ved tillitt, og tillitten bygges opp over tid når hun beviser hun holder det hun lover og gjør etter forventningene etter å gi oss respekt som samboere. Er vi vitner til flere vellykkede hendelser, kan vi stole på henne igjen. Tillitten ødelegger hun for hver gang hun bryter løftene.

Men før det, må vi tydligvis PASSE på henne mot hennes vilje. Men vi er da ikke hennes mødre. Og så sier hun at hun ikke lover det, bare sier hun skal, vil aldri bruke ordet love, det er så alvorlig, men mener hun da at å sier hu skal ting, bare er kanskje? Jeg vil ikke at vondt skal bli verre, viss det beste er å kvitte seg med henne, hvorfor ikke? Jeg vil ikke ha mer ansvar enn det huset allerede forventer av meg. Dette blir for mye for en med 5 års kamp som trenger mye hvile og legedom. Den gledelige nyheten er at nå har vi 2 tvillinger som kan redde oss i høst, vi kan erstatte henne. Alvors praten må taes for å både gjenopprette relasjonen, endre holdningene og sette grenser. Men aller mest ønsker jeg meg at hun lærer å be om unskyldning. Og det oftere enn det hun har gjort hittil, for jeg legger veldig merke til når hun alvorlig burde hun skal be om unskyldning og ikke gjør det.

Dem som ikke klarer å be om unnskyldning mangler en viktig del av Jesu tilhørighet. Den som ikke klarer å be om unskyldning for å gjenopprette relasjoner står med en fot hos satan, på veien til å ødelegge relasjonene. Jeg tillater ikke at sårene skal vokse! Jeg tillater ikke venner med en fot hos satan som ikke lar seg rikke! Jeg sier i fra, så får jeg overlate det til Gud og dem selv over tid... Vil de ikke rikke, sier jeg STOP! Jeg tåler ikke mer smerte!

--- Barndomsforelskelsen ---

Vettu, jeg venter til jeg har skrevet alt dette før neste alvorsvalg. Og dette er motsatt av forrige eksempler. Jeg har forsåvidt lært også litt fra H om akkurat dette som jeg forteller under på neste; Nabo. Jeg har skrevet navnet hans tidligere, så velger det igjen, fordi vi har knapt med bekjente fellesvenner uansett, hvertfall ingen felles kristne venner. Christoffer lovet at vi skulle treffes igjen nylig i fjor etter 13 år. For 13 år var vi begge forelsket. Han inrømte det for to år siden via facebook. Før høsten 2014 var det ikke kontakt mellom oss siden den gang... Jeg har savnet han mye og ingen andre har erstattet han. Nå holder jeg på å sette dagbok skriftene til en bok faktisk, min største kjærlighets historie fra Gud. Jesus hadde mye å si gjennom dette som oppmuntrer fortsatt i dag. Men hvorfor holdt han ikke det han lovet så gledelig? Han sa han følte seg dum og ba om unskyldningen første gangen han utsatte det i jula 2014. At han virkelig ville treftes. Men da jeg flyttet hjem igjen fra Kristiansand sommer 2015 og hadde all slags tid, svarte han ikke. Det viste seg han hadde fått seg kjæreste, en barndomsforelskelse var forståelig at han ikke ville tillate å distrahere sin nye flamme? Men etter et halvt år var alt av henne slettet, det er slutt? Et nytt tappert forsøk, hva er i veien da? Føler han seg kanskje bare dum da eller? Vet ikke hva han skal si etter å ha virkelig gjort slikt mot meg? "Lille Miriam vil jo bare plassere han i dag etter alle disse årene" prøvde jeg forsiktig på over nyttår nå i 2016. Men ikke noe svar. Han vet jeg ønsker forklaring, han vet jeg venter på svar. Men nå vil jeg vise alvor, jeg vil vise respekt, jeg vil vise at jeg ikke tillater noe uoppgjort etter dagens andre eksempler. Jeg vil skrive et innlegg i kveld, og be selv om unskyldning:

"Unskyld for å ha trengt meg inn på livet ditt etter alle disse årene. Vil bare ikke ha noe uoppgjort og vil bekrefte jeg ikke venter noe tilbake. Unskyld for min feil oppførsel og alt upassende jeg har kommet med. Jeg vil vise at jeg respekterer dine valg, så viss du velger å ikke ville kommunisere, så er det greit, jeg respekter det fra nå av.

Ønsker deg masse velsignelser videre og takk igjen for gode minner. Jeg lar deg være i fred, så fortsett å lev livet for du er heldig."

Det er noe uoppgjort når han ikke svarer, når han ikke responderer, kommuniserer etter et snart helt år. Og hva med vennskapet? Jeg har ikke en gang sett han på 13 år, knapt pratet med han. Hvorfor skal han snoke på livet mitt, viss han ikke aktivt vil ta noe del i det? Jeg vil vise alvor her også. Ikke virke å syntes synd på meg selv for å få han til å få dårlig samvittighet, ikke oppføre meg som om jeg smisker for å få kontakten. Nei! Jeg vil vise jeg mener alvor med å la han være i fred slik han hinter ved å ikke svare. Jeg har nok av å håpe.

Fjerner han som venn på facebook, slutter å følge han på instagram. .

Men øøh.. han kommer da fortsatt til å følge meg på instagram? Går det ann å blokke han der? Men jeg vil ikke blokke han på facebook. For selvsagt vil jeg han skal ta opp kontakten igjen. Vil han ikke kommunisere, så vil han ikke se noe av livet mitt heller? Kan han komme tilbake og si at det var ikke det han mente? Vi har vært facebook venner i 4 år uten et eneste ord til hverandre på facebook, bare fulgt livene til hverandre på facebook. Det er nok av det nå syntes jeg, helt feil etter 13 år! Jeg vil bare vise alvor med at viss han vil følge videre med på livet mitt etter alle disse årene, får han snakke til meg, ikke snoke på bilder og statuser! Dessuten har jeg skjønt at troa mi skremmer han. Så viss ikke jeg kan si noe som overbeviser han om at Jesus finnes, så får Jesus gjøre noe:

Jeg ber for Christoffer skriftelig hver dag om at han skal møte Jesus.

Allerede gått en uke i bønn,

fordi det er Guds vilje å gjenopprette relasjonen med barna sine.

Og jeg vil fortsette å be! - Vil du være med å be?

Tror aldri jeg har fått så motivasjon i bønn før, fordi jeg innser at i Guds vilje, skal bønnen utholdes. Uansett hvor lang tid det måtte ta, så er det Guds vilje, og en ånds kamp som må beseires i bønn. Viss mine statuser som skal oppmuntre med-troere i tro, gjør at han føler seg dømt (som var hensikten med at han gjenoppretta kontakten i 2014) så kan jeg desverre ikke oppnå hans ønske om å slutte. Jeg antar at de som ikke er kristne, rett og slett klarer å overse det. Men hvorfor i all verdens navn var han alene om å si i fra? Fordi han faktisk bryr seg? Følger med? Det gjør inntrykk? Jeg tenker selvsagt oftere på mine statuser derreter. Men jeg vil ikke slutte å oppmuntre med det jeg står for.

Om sannheten skremmer vekk, så vil jeg ikke det skal hindre meg i å dele sannehten, fordi den en dag må seire og sette fri!

Så etter å ha fullført denne siden, skal jeg skrive til han. Jeg fjerner han som venn rett etterpå. Så skriver jeg til mange venner bare for å hindre meg i å se om han har sett det. At han forsvinner ned på chat lista mi med siste kontakter. Kan være dette får han til å svare, fordi han føler seg dum og vet han burde bedt om unskyldning for å ikke ha svart meg og ikke holdt det han lovet. For

jeg vil ikke gjøre vondt verre

-med sårene som alt er pålagt

Jeg tror Christoffer kommer tilbake når han blir frelst, viss, men jeg tror når... fordi jeg er den eneste frelste han kjenner? Som har kalt på han og vært åpen om troa mi, samtidig som jeg har prøvd og vist å respektere hans tro. Etter 20 år med fortsatt en brann for Christoffer, må det være noe mer fra Gud, frelse er en ting og et ønske fra Gud, men reunion er vel en gjengjeld for at jeg kjemper for den? Etter siste nysgjerrighet på en fyr, kom jeg tilbake til Christoffer, og jeg holder gledelig på han i bønn for frelste til neste/rette dukker opp. Men håper inderlig jeg slipper "flere" nysgjerrigheter for fremtidige ektemann. Jeg vil ha bare en. Forelske meg bare i en. Den rette. Og viss det hadde blitt Christoffer, hadde jeg blitt glad for å leve videre fra barndoms drømmen. Om 3 år er det 20 år siden vi begge falt for hverandre ved første øyekast. En tid jeg tenkte å sende han lydopptaket våres, bare minne han på det. Tenk, 20 år. I håpet om en reunion. Men hva bryr nå han, viss han har valgt å ikke kommunisere? Viss jeg ba han om unskyldning kunne det kanskje selv rette opp noen sår og påtrengthet jeg påla ham uten vilje og uten viten? Om 3 år nå, vil jeg heller ha som mål å fullføre boken, men endret navn. Fortsette å la han være i fred! Men I håp om at både sangene og historien fra boken vender tilbake til ham en dag, fordi det ga noe stort også til folket, at det vi opplevde, virkelig var fra Jesus, at Jesus fantes!

For det er ikke jeg som kan overbevise at Jesus finnes. Det er det kun Jesus selv som kan. Jeg har gjort mitt. Jeg velger å legge resten på Jesus og gjennom mine bønner!

Jeg vil unngå at han føler seg dømt av status oppmuntringene mine, unngå meg skyldig i avstanden det lager om at sannheten skremmer. Jeg gir han tid til å tenke alene! Tid til at sannheten setter fri. "Jesus, send han mennesker på hans vei videre, min oppgave er gjort" (etter kommende melding)

Jeg vil nå kreve og forvente noe mer for å gjenopprette vennskapet våres igjen, for hva var det vennskapet? Etter 13 år... jeg forventer vi treffes og ser i virkeligheten hvem vi er og hva vi er sammen i dag, for det har vi enda ikke fått åpenbart etter 13 år! Facebook venner skal vi sørenma ikke være før vi blir kjent face to face! Syntes jeg er flink nå asså! Jesus gjør nok sitt etterhvert. For jeg savner han noe inderlig noen ganger. Og samma det... Så lenge han en dag tar imot Jesus, ser jeg han vel i himmelen. Så tid må jeg ha!

Ikke minst, jeg legger ikke ved at jeg tilgir han... fordi da ødelegger jeg sjansen i å lege såret om han hadde bedt om unskyldning først. Sier jeg at jeg tilgir han, trenger han liksom ikke be om unskyldning, men da vet jeg heller ikke hva han la i det han gjorde galt, og jeg vet ikke om såret blir skikkelig legt. Jeg gikk noen runder med meg i det, skal jeg si jeg tilgir han? Nei, det føltes galt, fordi det er han som kan gi meg det største plasteret mot legedom, etter Jesus, jeg må gi han sjansen. Ikke meg selv som kan legge plaster? Viss synderen kan gi meg plasteret, så vil det virkelig skje ting tror jeg. Jeg tilgir han jo egentlig, jeg vet jo han vil meg bare godt, jeg vil bare handle riktig. Gi han sjansen, fordi jeg denne gangen VET han kan be om unskyldning... han trenger bare tid.

--- Nabo ---

Det er en kjent kjær venn (tidligere nabo i porsgrunn) som selv tok dette valget over meg for en stund siden ved å kutte kontakten. Men han hintet ikke etter noe unskyldning. Han ga da ikke noe forvarsel? Men jeg viste kanskje ikke respekt for hans valg. Jeg forstår han nå på grunn av K og på grunn av Christoffer. Jeg ville bare dele kort oppdateringer med livet mitt, hva min prosess er og hva han har betydd for meg. Etter det blokkerte han meg helt uten noen kommentar. Men jeg er kanskje like mye en medavhengighets venn for han med tiden, jeg tok ikke bare hånden han ga meg, jeg tok kanskje hele han da han tilba litt omsorg for meg i den tunge perioden da broren min var i fengsel. Men syvende og sist mener jeg det var han som ikke ville be om unskyldning og han som ikke ville ta samtalen på alvor når det var konflikter. Han kan ikke forvente jeg ber om unskyldning når jeg ikke vet hva jeg gjorde galt? Greit å få en forvarsel og ord på hva som er galt? Jeg ba han en gang om unskyldning husker jeg, men han godtok den ikke, han mente jeg ikke mente det, på grunn av måten jeg sa det på. Hvorfor da be han om unskyldning i det hele tatt viss han ikke vil høre på meg, kunne jeg spørre da...

Men jeg var ikke vant til å si unskyld, så derfor hørtes det ikke ut som jeg mente det, fordi jeg ikke var vant til å legge så mye i det enda.

Det var ikke han som fikk meg til å si det, jeg sa det av egen vilje, fordi jeg innrømte det jeg gjorde var galt, uten at han en gang hintet til det.

Dette lærte jeg noe viktig ut av. Da jeg senere fikk en falsk låterlig unskyldning av mamma, skjønte jeg at hun bare ikke var vant til det. Jeg begynte å godta det, enn å bli sinna tilbake fordi jeg hørte hun ikke mente det. Jeg sa heller bare "takk" for å oppmuntre henne med å fortsette, i stedet for å minke lysten til å si unskyld oftere med å klage på at hun ikke mente det. Men en unskyldning fra H var umulig å få da han virkelig hadde såret meg. Han kjeftet på meg over å ikke få til den ene tingen, som gjorde at jeg følte meg svakere, jeg forventet jo at han støttet meg som en venn, heiet på meg, ikke kjefte med at jeg ikke får det til. Det såret meg inderlig, men han nektet å be om unskyldning, forholdet ble mer og mer ødelagt. Og når han ikke vil snakke mer om det, sendte jeg en lang melding med en lang forklaring... nei, det var nok for han. Jeg bare vil med dette... si at jeg skal ikke skrive noe mer til han, ikke sende noe brev eller gave eller kort avbryte midt i et felles arrangement. Selv om jeg ikke vil K skal komme noe mer på døra, vil jeg dra på døra. Fordi jeg knapt har vært på døra hans før. Bare si unskyld, si unskyld for at jeg ikke har respektert hans valg, unskyld for å ha trengt meg på osv. Blande både K og Christoffer´s eksempel. Og så bekrefte jeg ikke forventer noe svar, ikke forvente tilgivelse. Fordi da mener jeg det oppriktig! Jeg vet at det jeg gjorde var galt! Og legger meg flat, han skal bestemme, jeg skal ikke forvente noen ting! Og det trenger tid, jeg vil ikke motta noe tilbud om å komme inn. Jeg vil la det gå tid, for gjenopprettelse av forhold trenger tid...? Men som Christoffer vil jeg la kommuniseringen være død, fordi det ble valgt! Og det skal respekteres. H skal vite jeg ikke venter noe svar tilbake lengre (Christoffer eksempelet). Annet enn tålmodighet og respekt (K eksempelet)! Jeg tenkte å besøke menigheten hans søndag for å gjentreffe alle de gode folka jeg gikk med før. Men nå vil jeg ikke vise trynet mitt foran han før jeg har bedt denne unskyldningen. Det er ikke det at jeg vil gjenopprette relasjonen... jeg vil bare ikke ha noe uoppgjort. Ennå så glad jeg er i han! Men det var en venn til en tid. Og jeg er takknemlig for den tiden. Og den takknemligheten viser jeg i å gi respekt for valget hans.

--- Venn ---

Noe uoppgjort sa jeg? Ja, dette er en venninne jeg har hatt i bakhode i lang tid. Dette var på vei hjem fra Vatnar leir i 2011. Jeg hadde nylig tatt beslutningen å slutte i menigheten demmes fordi jeg ble syk og ikke kunne være leder lengre. Men det var ikke noe støtte og forståelse. Hun begynte å kjefte på meg fordi jeg ikke bare kunne slutte slik i menigheten når jeg fortsatt bodde der. Både hu og pastoren gjorde det de kunne for å holde meg. De satte voldsomt motgang midt i den verste perioden i mitt liv... Men tror du ikke de gjorde det samme? De sluttet jo i denne menigheten begge to? Og har heller ikke siden vist de har gjort feilen ved å kjefte på meg. Jeg støttet da dem? Jeg respekterte demmes valg. Var jo de jeg forventet og håpet skulle støtte meg for valget, fordi jeg kunne ikke være leder lengre, jeg var på vei til å forandre meg, jeg klarte ikke å oppnå demmes forventning av hverken meg selv eller det de var vant til å få av meg. Jeg ble en ny Miriam. Jeg startet en stor kamp, og det krevde strengere rammer rundt meg, alvorlige valg, ting jeg måtte sjortere. Jeg har ikke glemt hvor vondt det var da hun kjeftet på meg. Tiden leger sår? Nei...

Jeg har nå valgt å si i fra etter alle disse årene også uten kontakt. Jeg vil hun skal være med på at sårene blir leget fra det hun skapte. Skuffelser, motgang. Gi henne en sjanse!

Viss hun nekter å unskylde seg. Er det opp til meg å tilgi henne likevel, som med de andre vennene mine. Men jeg vil tilgi henne selv når jeg har gitt henne sjansen. Selv om jeg tidligere har nevnt jeg kutter kontakten til de andre viss de ikke vil be om tilgivelse. Vet du hvorfor? Fordi vi har ikke noe særlig relasjon å gjenopprette. Vi har aldri hatt noe nært forhold, jeg forventer ingenting. Mens de andre, har jeg hatt nært forhold til og det forventes mer. Men bare unskyldningen trengs for å gjenopprette. Og vil de være ekte venn, så forventes det tilgivelse. Det kan jeg kreve! Fordi jeg i disse tider trenger ekte venner. Så etter min første oppgave (å skrive til Christoffer) er neste steg å skrive til hu her C... før jeg en dag etter jobb i porsgrunn, besøker H og ber han også om unskyldning. Det er et valg jeg vil ta! Og bekrefter her skriftelig.

--- Bror ---

Familien er kanskje alvorligere... Her også har jeg kuttet den kontakten jeg kan. Men viss han klarer å ta kontakt, så gir jeg han en sjanse. Klarer han ikke å unskylde seg, men såre meg ved å vise han tilbringer mer tid på andre enn meg, at han skuffer meg vekk som søster, så blokker jeg han på nytt. Han har såret meg så mye at jeg vil ikke vondt verre. Han er så syk at han forstår det ikke. Jeg vil tilgi han når han ber om tilgivelse! Men til da, bruker jeg heller tiden i bønn... Jeg takler ikke mer vondt verre! Jeg blokkerer han på nytt så fort han viser til å ikke bry seg og ikke skjønner at han har såret meg. Jeg takler ikke at han er egoisitisk, når jeg lengter så sterkt etter den broren jeg en gang hadde.

--- Familie ---

Så var det familien tilsammen da... Dette er selvsagt det vanskeligste på en måte. Fordi her er ingen vant til tilgivelse. Alle gangene de har slengt skylden tilbake til meg i demmes ord for unskyld, men det de egentlig gjorde var å mene det var min feil at de tok feil. Det gjorde hvertfall vondt verre. Og det er klart at det er viktig å gjenopprette relasjonen vår i familien. Dette som er så ødelagt. Men her trengs det mange tankerunder og mange erfaringer. Så derfor begynner jeg med venner, som er; venner for en hver tid. Som ikke gjør skade i å velge bort, men jeg kan ikke velge bort familie! Jeg ønsker meg en nærmere familie. En dag vil jeg broren min også skal være med på dette. En alvorsprat, ta opp alt vi kommer på. Først utfordre alle til å si unskyld for alt de kommer på selv de har såret oss andre med. Før vi selv sier hva vi ble såret over med et ønske om at den andre ber om unskyldning. At vi sier ALT vi kommer på både som skyldig og som såret så vi gir hverandre sjansen til å gjenopprette forholdet. Vi har det forsåvidt greit, fordi vi forventer å tilgi hverandre....

Men stemningen kan fort krasje fordi gamle sår blir påminnet, og det ble aldri legt av en unskyldning

Ja.. så ble dette et veldig langt innlegg da... Men viktig og lærerikt i forskjellige eksempler. Håper noen leste og håper noen hadde glede av det. Nærmeste steg... be Christoffer om unskyldning. Vil han endelig kommunisere igjen? Det blir uansett en bekymring mindre, en tanke mindre. Selv om jeg ber for han hver dag.

Jeg vil bare ikke ha noe uoppgjort!

Vil ikke vondt verre.

Kutte det jeg kan!

Unskylde det jeg kan!

Og bli fri.

Takk Jesus.

Fullført tekst: kl.21.44

// tir.22.03.16 // 16.09 // Hvile

Det har vært litt ekstra vondt i det siste. Jeg vet ikke hvorfor. Viss det ikke er det at kroppen endelig gir utbrudd på hvor sliten den er når den først får hvile, at jeg bruker mer tid på meg selv, ikke har så mange avtaler. I går dro jeg hjem til mor og far fordi jeg er blakk frem til 1.april. Passer vel forsåvidt bra når det er påske, som en liten påskeferie selv om jeg fortsatt har litt jobb. I de siste ukene har jeg følte meg for svak for å pusje meg til å trene? Jeg gikk kanskje på en bitteliten smell, og det ble et ork å fortsette den motivasjonen med å trene hver dag på stamina. Jeg frykter selvsagt å bli dårligere, mer utmattet, humørsvigninger og lengre tid til jeg får overskudd igjen blant mennesker til å leve normalt sosialt. Det er jo kjedelig å låse seg inne...

En tanke på jobben var ønske om å få leve på gården, få ha dyr igjen, kjærledyr, natur, ro. Var det noe jeg aller mest ønsket meg for å få hvile, så er det å bo her alene, naturen lett tilgjengelig, og fugle dyr som kjærledyr som selskap. Jeg vil fylle stedet med dyr som gir meg liv. Jeg savner høns, ender og underlat, noe som allerede kunne kjentes er til trøst og rens for mine sår. Noe å kose med, som snakker søtt og ser ut som smiler til meg og sier liksom "Jeg er her for deg, du kan snakke til meg, jeg forlater deg ikke, jeg liker deg" Jeg gråt faktisk litt på jobben i dag. Jeg kjemper for livet, jeg kjemper for å leve, for å klare jobben, for å klare helsa, for å leve livet normalt, ha råd til mat, ha overskudd til venner som trenger meg. Mens broren min, kjemper for å gjøre det han vil, han har ikke lært seg å leve enda, han vet ikke hvordan han skal bruke pengene, og han vet ikke hvor han skal bo og ikke hvordan han tar vare på helsen. Jeg føler jo jeg gjør det jeg kan, men det er jo ikke helt nok, så Gud må jo gjøre resten. Det er ikke min skyld at jeg ikke fikk nok jobb og da får lite lønn. I dag morges, hadde jeg dårlig tid med å stelle meg før jobb. "Kan du hente avisen for meg" spør mamma i det hun kom ut av soverommet. "Nei, jeg har ikke tid" "Men det tar jo bare 30 sekunder" "Nei, sier jeg, jeg skal være på jobben om 15 min" mamma ble kjempe sinna. Selv om det er fort gjort, ville jeg fokusere på å komme meg på jobb, ikke gjøre noe mamma kan gjøre selv. "Noe må du gjøre for å få bo her" Hvorfor i alle dager ble hun sinna for noe hu ikke gadd å gjøre selv? Jeg har gått lenge med dette i dag, det gjorde ufattelig vondt av at hun ble sinna, ga meg skylden. "Mamma hvorfor blir du sinna?" Jeg kom fordi jeg er en datter i nød, en datter som vil være en datter, jeg kommer for å gi dem mulighet for å være mor og far, jeg savner jo noen til å forsørge meg, trøster meg, tilbyr sin hjelp. Og nå kommer jeg for å be om det, som om jeg var en bortkomne datter, jeg kom hjem. Men nå forventer hun meg å være hushjelp som betaling for å bo her gratis? Gjør jo bare at jeg vil langt vekk herfra, for når hun bruker slik sinne så får jeg jo bare mindre lyst og overskudd til å gi noe tilbake. Kan jeg ikke være gjest? Datter? En som er i nød? Fordi jeg gjorde det jeg kunne og det var ikke nok. Hadde jeg hatt overskudd og det bedre med meg selv, ville jeg selvsagt gitt mer av meg selv for at de skal ha det bra, men jeg kom fordi jeg ikke har det bra, jeg trenger at de aktivt elsker meg som en del av familien. Vedder jo på at broren min hadde fått mer luksus her viss han hadde kommet hjem. Ja, han er mer den bortkomne sønn... som kjemper for å gjøre det han vil, og gidder ikke å kjempe for livet. En som kaster bort livet på ting som gjør det bare verre for han. Han gjør det verre for seg selv, ikke vil ha noe hjelp, mens jeg gjør det beste jeg kan for meg selv, kommer hit, spør om hjelp, er sliten, og risikerer å bli mer sliten, fordi jeg må jo fortjene meg til å være datter? Mamma ga meg et stort påske egg forrige helg når jeg passet huset. Eneste usunne var marsipan. Jeg fortalte henne i går det at viss jeg ikke skulle bli sur så måtte det være marsipan for det er det beste jeg vet. For egentlig skal jeg ikke ha sukker, det gjør meg syk igjen. Så ofte har jeg vært skuffet på å bli gitt sukker mat når hun vet jeg ikke tåler det, som om hun vil jeg skal bli syk. Kanskje hun følte seg skyldig av episoden i dag tidlig? Så når jeg kom hjem var kjøkkenbordet fyllt av påske marsipan egg, sikkert 6 stk. Prøvde hun å si unskyld? I kjøleskapet var det stor marsipan kake, og i godteri skuffen enda en pose med påskemarsipan. Det er både "Nam, noen ganger må man tillate seg, jeg fortjener da litt kos" men også "HJELP, slutt å friste meg!!!" ja jeg vil jo ha hjelp til å unngå sukker så jeg ikke blir syk.

Jeg savnet så vondt Christoffer i dag. Og vet at når jeg ikke kan gjøre noe med det, må jeg bare be, be om at Jesus skal åpenbare seg for han og at Christoffer tar imot. Tror det må være av de eneste muligheten for at han tar kontakt med meg igjen. Føler jo jeg har skremt han vekk med min tro, en tro han ikke er helt enig i, som skremmer han kanskje litt. Vi hadde en avtale med å møttes, så svarte han ikke når tiden kom. Han hadde nettopp fått seg kjæreste, men nå et halvt år senere, ser det ut som det er slutt, alle bilder av dem er borte, antageligvis slutt. Så jeg skjønte hvorfor han ikke svarte, men hva med nå? Han føler seg kanskje dum? Og han trenger tid. Jeg vil jo bare ta opp kontakten med en venn som betydde så mye, kan vi ikke være bare venner? Takke han muntlig. Høre hans stemme igjen, kanskje le litt sammen igjen. Nå har jeg skrevet bønn for han i 3 dager i en av mine skrivebøker. Det har gjort så vondt. Teit nok til å savne en gutt fra 10 år tilbake når man føler det så verst. Han er en som også har kjempet hardt i livet, og han vet han er en kriger, han har kommet seg på beina og står virkelig som en helt. Jeg er lei av å bare møte krigere som ikke tror på demmes styrke, som vil utnytte min styrke eller som ikke har nok til å gå med meg, avviser meg eller er tilgjengelige. Hvorfor blir han holdt unna meg? Forberedes det noe? Kommer forelskelsen tilbake? Beskytter Gud meg fra skuffelser i den han er i dag? Å ta opp kontakten som venner skulle da ikke være så vanskelig. Men å ikke ha møtt han tilfeldig en gang?

Det fristes å gå utover åkeren og la tankene fly. Det er bare vår, sørpe, kaldt, men naturen er her. Jeg skulle ønske jeg hadde dette for meg selv. Jeg vil ikke bo i byen så lenge til. Kanskje jeg er i stand til å ta over alene? Og at dyrene blir erstatning for en ektemann? Om ikke en dukker opp snart, må jeg jo bare lære å leve alene. Og jeg må fylle meg med daglig hvile! Daglig hvile er naturen! Musikken trenger kanskje flere års utvikling? Men jobb har jeg... så livet skal jeg klare å leve, så får jeg kjempe for det jeg vil senere. Men må kjempe for å klare å leve først... og når det gjør meg sliten, må jeg finne hvile, og da er spørsmålet hvor og hvordan. Men så lenge kreativiteten er et skaperverk og skaperverket er en skjønnhet, så skal det gi hvile og trøst. Så får la prosjektene glede meg, og også musikkens utvikling.

// søn.20.03.16 // 15.30 // Lengsel etter å føle meg lykkelig

Jeg var hjem om i gjerpensdalen i går for å passe litt på huset mens mamma og pappa er borte på en liten påsketur på fjellet. Byttet vann til katta blant annet, selv om pus ikke var å se løpet av kvelden jeg var der. Det er alltids noen små ærender jeg kan gjøre når jeg er på besøk. Så et av dem var å leite etter mitt mest romantiske lydklipp, som man kan sies hehe. Jeg driver nemlig å jobber litt med en bok som skal være til oppmuntring. En bok om min livs største kjærlighets historie så langt på jord, jeg tror Gud ga meg som en god gave for å fortelle meg hvor høyt han elsket meg. Og på en dag som denne, så lengtet jeg etter den tiden. Det var en fin vår dag, og det hørtes motorsag fra skogen, noen sagde ned trær. Det minnet meg om gamle dager når jeg var ung, noe pappa alltid drev med. Jeg tittet opp mot skogen og lot følelsene strømme på fra min største barndomsflamme, der han pleide å gå ned med sitt søskenbarn for å besøke meg og broren min, fra skogs siden. Et lite siste hånd på verket var å finne det eneste jeg hadde igjen fra han, et lydopptak, jeg vil skrive det som det er, høre det i mitt hode, når jeg leser det som det det er i denne boken. En bok til oppmuntring, hva Jesus EGENTLIG ville si meg. For et fantastisk prosjekt. Og jeg var jo redd for å ha mistet det. Men sammen med mange andre opptak, fant jeg det heldigivs på en brent cd for gamle opptak. Det var et opptak som kunne gjøre meg flau, men det var den beste tiden i livet mitt noen sinne, det var da jeg var forelsket, og uvitende at han var forelsket i meg, men en anelse, og det var en anelse som virkelit gledet meg, meg som jeg trodde ingen ville ha, men å få bekreftet at jeg tok feil, var jo helt fantastisk. Akkurat nå fortiden, savner jeg det masse, jeg savner bare et snev av slik lykke. Selv om jeg kan bli lykkelig på mange måter, er det bare noe ved det jeg savner, å føle meg elsket? Dere kan føle dere heldige... jeg vil dele det med dere. Under kan du høre fra mitt livs største øyeblikk noen sinne, når to barn er høyest forelsket i hverandre og får være sammen.

Advarer mot høy lyd.

Lyden av kjærlighet

Dato: 21.12.2003

En annen gang da de var hos oss inne, var jeg og Christoffer på pc-en mens Daniel og Joakim spilte brettspill ved siden av. Christoffer og jeg tok opp lyder på pc-en, og vi hylte og lo, for å si det sånn. Og den lyden ble liggende på pc-en som enda et minne. Men så fikk vi virus, og alle minnene forsvant. Ikke bare på pc-en men også noe vi hadde filmet også, kinaputtene og han (1 1/2 år siden). Det var grusom hendelse og jeg holdt på å glemme han. Ikke visste jeg lengre hvordan hans stemme var, glemte den fine morsomme latteren hans og til og med hans pene utsende ble borte foran mine øyne. Men hendelsene husker jeg fortsatt enda... Og det er det jeg hadde skrevet i denne boken.

Den ene grunnen til at jeg ikke fikk se Christoffer mer var at Daniel fikk "Asberger syndrom". Han ble 10 ganger så sjenert og slutta å besøke Joakim, derfor fikk jeg aldri se verken Joakim eller Christoffer. Men etter at han hadde fått "Asberger" fikk han en bærbar pc, som var 10 ganger så bedre som den andre pc-en vår som ble ødelagt av virus. Den var det 1/2 år siden han fikk, og allerede nå er det masse spill på den! Men i dag som er den, eller heller VAR den 20.desember 2003, hadde Daniel funnet fram en gammel brent CD med lagrende spill på "3D Movie Maker" der du lager film og tar inn lyd, fant jeg en av lydene som Christoffer og jeg var med på. Og du kan tro at jeg ble glad. Jeg hørte, og hørte på Christoffer for meg selv på rommet mitt denne kvelden. Jeg så også når filmen og lydene på 3D hadde blitt laget... i 04.07.2001. "Vil dette bety noe?" Tenkte jeg høyt, da det snødde utenfor som det ikke hadde gjort på lenge. Det var også melt en slags snø storm i morgen.

Lytt til meg Miriam. Fortsatt å huske de ordene jeg sa til deg. Lytt til latteren min. Jeg er så glad du har glede av meg, tar vare på meg. Du skal ikke glemme stemmen min, du vil ha den i ditt hjerte. Ta den frem, la dette være mat for deg. Mat for ditt hjerte. For min kjærlighet til deg skal beruse deg. For du vet jeg elsker deg, og du elsker meg. Men en ting skal du huske, min lyd er for alle de rundt deg også, du har holdt den lenge for deg selv, og du har vært veldig flau av å la andre få høre den. Men ikke vær flau, for alle andre trenger også å høre stemmen min. Så fortell om det jeg sa, la meg få være et vitnesbyrd. Da jeg talte til deg, talte jeg også gjennom deg.

- Jesus

Det er liksom så et spørmål jeg aldri blir ferdig med å stille, hvorfor er det så mange som har så mange kjærester, og jeg aldri har fått noe mulighet til å oppleve noe av dette? Jeg blir selvsagt spart, men selv i de tyngste periodene i mitt liv, har jeg måtte klare meg alene, uten en skulder å gråte på. Dette skulle ikke være et gråte innlegg, synd på meg selv som er singel - innlegg.. Jeg bare prøver kanskje å finne den rette veien til lykke, og det er selvsagt ikke å ha en kjærste/ektefelle, selv om Gud kan bruke det til å vise av sin kjærlighet. Jeg bare merket at jeg savnet akkurat den lykken jeg følte da. At den må da kunne erstattes med noe ekte og varende. Jeg skrev et innlegg i sta nettopp, om å ofre noe for å få fokus på min hensikt i musikken. Gjerne les her. Å fokusere på lykken og ikke fokusere på å være vellykket. Men å gjøre Jesu vilje, jo mer jeg gjør den, jo mer vil da biter falle på plass, at når Jesus er lykkelig, er jeg lykkelig? Det handler ikke om en bra utdanning og bra jobb, god økonomi, stor familie, trofaste venner og lignende, noe jeg knapt har hatt av. Jeg så et innlegg hvor en dame la ut at hun hadde vært kristen i mange mange år, men alltid følt seg deprimert. Ja vi har en motstander som gjør hva han kan for å hindre oss i livssglede. Fil. 4,4 gled dere alltid -IGJEN VIL JEG SI "GLED DERE!" Men jeg vil da ikke alltid velge noe jeg ikke er, jeg kan ikke skuffe skuffelser under teppe, jeg må bekjenne dem, like mye som en synd og vise dem til Jesus, for så er det han som renser såret, og lykken kan blomstre igjen, den blomstrer ikke viss man gjemmer alt under teppe. Så hva? Husker jeg sto i studioet til en venn av meg, klar til å synge inn sangen om broren min, og jeg kjente "det er dette jeg er kalt til" jeg kjente virkelig et velbehag jeg elsket. Men likevel går jeg vel rundt og ønsker meg det andre har, eller strekker meg for fort frem når Herren sier at jeg trenger tid.

Jeg var på Gudstjeneste igjen i dag. Hadde med meg en venn som nylig flytter til Skien fra Bamble. Så han tok kontakt og ville høre om noen menigheter han kunne kjekke ut. Sist søndag var det omtrent ingen som snakket til meg, jeg orker jo heller ikke å mingle så mye selv, jeg er nok fortsatt utmattet. Men denne søndagen derrimot, det var jo et nytt fjes ved min side, de trodde kanskje han var en jeg datet? Spent på om jeg fikk meg kjæreste? Nei, litt flaut at dette kan oppstå. Men kan jo hende foreldrene mine også til dens skremmer de vekk? De kan kanskje komme i veien? I dag var det utallige som ville høre om hvordan veien min lyste seg frem, og flere var jo bevisst hvor jeg hadde gått, men jeg hadde da ikke fortalt dem det hehe. Det var dette jeg var ute etter, noen som vet hvordan jeg EGENTLIG har det og dermed kan gå sammen med meg, et sted å være ekte -meg selv. Jeg sa jeg begynte jo på ansgar, men jeg var ikke klar, jeg hadde kjempet mange års kamper og trenger å hvile. Det forstår de så ubeskrivelig godt, jeg kunne kjenne jeg ikke trengte å si så mye mer, jeg trenger ikke å forklare, de vet det, de vet livet er tøft. Før ville jeg kanskje nemlig det, skuffe det under teppe, jeg var redd å se på det ville gi mer tyngde. Men det skal ikke handle om min syke bror lengre, jeg velger å ikke tillate det. Ikke minst lyste det jo opp flere brødre. Han her flytter jo til skien, han tok kontakt med meg, selv om han også har vært syk, og er veldig så rolig av seg, så er han litt eldre og forstår visse ting som gjør det bare greit å være sammen. En annen eldre kompis også la meg til på facebook etter mange års protest mot å være facebook medlem. Vi chattet litt, enda en storebror jeg ikke må glemme det går gjensidig med i kampen vår. Det er jo flere, en liten gjeng å samle. Jeg trenger da maskulin kjærlighet, noen som kan fylle det broren min tar fra meg hver gang han skriver og sier stygge ting til meg. For jeg trenger da å være elsket, å føle meg elsket. Bare kjenne meg godtatt, en som blir prioritert, setter sin tid til, selv om jeg vet det, vil jeg jo kjenne det også. Og vet Gud har dette for meg, vi må bare være avhengig av hverandre fordi vi er jo skapt i felleskap, jeg vill ikke bare være avhengig av Gud, fordi da forsvinner jo en viktig hensikt med å faktisk være på jorda blant millioner... Men det er klart Gud sparer meg for en viktig vekst sammen med han, å faktisk kjenne han som sin fulle sanne pappa, far!

Så vil jeg møte denne lykken igjen? Fordi jeg fortjener det..?

Du er min største skjønnhet

Dato: Lørdag/søndag 30.11.2003 kl. 00.35

Jeg likte ikke fotball den gangen vi møttes og det gjorde visst ikke han heller. Men det gjorde Daniel og Joakim. De spilte ofte fotball sammen i hagen mens jeg og Christoffer satt og så på, på kjeller lemmen. Men en gang... Da vi satt å så på dem spille kjedelig fotball pratet vi en del sammen. Husker ikke hva. Men så tok han toppen av en tulipan som var ved siden av. Tok av de fargende tulipan bladene og dryste de over meg. Han smilte hele tiden, og jeg smilte tilbake. Og da fikk jeg en sånn glad følelse inni meg."

Viss din skjønnhet hadde vært lik en blomst, så ville jeg dysset blomster over deg i all evighet. Du er vakker og unik og jeg klarer ikke å ta øynene vekk fra deg.

- Jesus

Her om dagen, på vei til jobb, tok jeg å kjørte motsatt vei igjen for å slippe å kjøre tvers gjennom de travle bilene i hver sin retning. Jeg kjørte til rundkjøringen så jeg kunne fint uten å utsette nervene kjøre heller rundt og tilbake for å komme meg på jobb. For en gang skyld hadde jeg glemt å blinke, for det er ikke så ofte man opplever å se en bil kjøre helt rundt og tilbake når man først kommer inn i rundkjøringen, bilene kanskje bråstopper litt, fordi siden jeg ikke blinkte trodde de jeg skulle rett frem. Og tro det eller ei, han som stoppet for meg var barndomsforelskelsen min Christoffer... jeg kjente han igjen fra facebook, ikke siden hadde jeg truffet han, utenom en gang på kiwi for mange år siden. Tenk om han hadde krasjet i meg fordi jeg ikke blinket? Kjente han meg igjen? Jeg bare glemmer han aldri, selv om han nok i dag ikke hadde passet inn i livet mitt. Han bare gjorde en stor forskjell som barn, så jeg vil så gjerne han skal komme til himmelen med oss andre. Jeg burde be oftere om han, at det kanskje er derfor vi møttes, fordi Gud vil jeg skal huske på han i mine bønner, at han en dag blir frelst. At Gud lengter etter han enda mer enn det jeg har noen gang kjent på, og da er det mye, fordi jeg hadde virkelig kjærlighetssorg, jeg bare ble aldri dumpet fordi vi aldri ble sammen, det var fordi broren min ble syk. Og i dag, savner jeg bare så å kjenne den følelsen jeg kjente da. Et lys, som virkelig lyste opp det mørkeste noen sinne. En lykke jeg ikke kan beskrive, som så vidt kjentes av å se oppover skogen der mottorsagen gjorde sitt. Lukten av våren i gjerpensdalen. Barndoms minner fra barndomshjemmet. Stedet vi møttes, stedet jeg savner.

Vårt første møte - Du møtte meg

Dato: Tirsdag 23.08.2003

Det hele begynte med da vi fikk vite at det skulle flytte inn en ny gutt i huset som var opp mot skogen. Han het Joakim. Og mamma fikk høre at han var på Daniels alder så hun tenkte at de kunne bli kamerater. Så gikk Daniel opp til Joakim, litt etterpå kom de ned til oss, men da var de 3... Jeg så dem fra vinduet, og derfra så jeg en pen, kjekke gutt som jeg kjente at jeg ble forelsket i. Jeg ble på sekundet forelsket i han da jeg kjente jeg rødmet og hjertet mitt hoppet. Da jeg så han og tenkte "Perfekt, han er noe for meg" Da jeg kom ut der de var, så jeg selvfølgelig hvordan han reagerte, han måpte nesten. Vi hilste pent på hverandre og smile hans ble bare større og større. Jeg husker så klart ikke hva vi gjorde og snakket om da for det var jo i 1999 det skjedde.

Jeg lurte så klart på hvem som var Joakim og det håpet jeg var han pene. Jeg spurte Daniel og fikk vite at Joakim var han med brillene og han andre (pene) var Christoffer søskenbarnet til Joakim. Jeg ble litt skuffa, men det betydde Vel at han i vert fall kom igjen? Da jeg var i vinduet da jeg først så de hadde jeg vinduet på gløtt sånn at jeg hørte hva de sa. Så det aller første jeg hørte Christoffer sa var "Her skal jeg aldri går mer" så han i det han og de andre gikk gjennom en haug med brennesler og strå. Men holdt han det? Nei, hehe, han har nemlig gått der hver gang de skulle besøke Daniel, men det var jo ikke alltid det var brennesler der da. Etter jeg hadde spurt Daniel gikk jeg så klart bort å hilste på dem. Du skulle ha sett hvordan han så på meg, og så pen han var.

Men utenom det med Christoffer hadde jeg det ikke så bra ellers. Jeg ble mobbet på skolen og alle syntes jeg var fæl siden jeg gikk i helt andre klær enn de andre: jogge dresser, klær jeg arvet fra broren min osv.

Det er kanskje ikke så rart at de ikke likte meg fordi jeg ikke klarte å takle det de sa og gjorde fordi jeg ble og var så sjenert. Da ble jeg nok så uttafor og aleine.

Jeg husker ikke helt hva vi gjorde etterpå men litt senere eller hvis det ikke var en annen dag ble jeg med dem opp til Joakim der Christoffer også var selvfølgelig. Da husket jeg kjempe godt at han viste meg rundt i huset, selv om det ikke var hans hus. Han smilte og lo og pekte inn det ene rommet og sa "Og her har de et spillerom og sånn" husker jeg han sa da han pekte inn i et rom der de hadde Nitendo 64 . Jeg syntes Christoffer var litt rar for han smilte så forferdelig, han var vist veldig opptatt med å vise meg rundt i huset og lo med en sånn latter som jeg likte. Jeg sto bare å så på, smilte tilbake og nikket og sånt. Og sånn fortsatte han med å flørte med meg, tulle og le og ja smile til meg.

Min Kjære vakre Miriam, du kom ut fra deg selv for å møte meg. Hei Miriam, jeg heter Jesus, vil du virkelig bli kjent med meg? Jeg ble helt satt ut av din skjønnhet i det jeg så deg. Vet du at skjønnhet gir hvile og trøst? Derfor ble jeg så glad og begynte å smile med en gang jeg så deg, du er full av skjønnhet og jeg ble så glad for at du kom for å bli kjent med meg. Jeg har så mye jeg vil snakke med deg om og mye jeg vil vise deg. Jeg vil vise deg hvor jeg kommer fra og at du skal se at der jeg kommer fra, er det mange rom. I himmelen er det mange rom og noen av rommene er spesielt for deg, rom der vi sammen skal kunne glede oss. For jeg ønsker veldig å dele gleder meg deg! Så viss du vil, møtes vi igjen og jeg skal vise deg masse gjennom det vi opplever sammen hva jeg har for deg.

- Jesus

// ons.16.mars.16 // 07.06 // Bror, sår og musikk

Broren min

I de siste har broren min tatt kontakt med meg. Hans kompis i Armenia har ringt meg fra broren min sin telefon, fortalt meg hvordan det går. Og det var vel på mandag, som jeg ble ringt igjen. Kompisen sa at han ville sendt meg en video hilsen gjennom facebooken til broren min, men jeg hadde blokkert han. Han spurte om jeg kunne ta vekk blokkeringen. Jeg sa at så lenge det ikke er noe viktig, så vil jeg ha blokkeringen, jeg er ikke klar for det bare. Han godkjente det. Så fikk jeg broren min på, pratet litt, før jeg la på. "Jeg savner broren min, når jeg ikke får være med broren min så har jeg ikke så lyst til å ha kontakt, for jeg blir lei meg, jeg savner broren min" Sa jeg. Samboeren min var tilstede, og hun fulgte støttende med. Tenk at jeg endelig kan kjenne på at noen er der for meg. Jeg er jo redd for at det skal tyngde henne også, men hun virke tilstede. Hun reagerte selvsagt på at jeg sa broren min, og ikke "deg"... Men det føltes bare som om jeg var tydeligere. For selv om han er rolig og forteller smått over hvor greit han har det nå, så er det jo sårende, sårende at han ikke er her for meg, ikke bryr seg, tenker bare på seg selv. For ikke lenge etter, skrev han til meg vel fra en annen facebook konto. Ja han har alltid hatt flere av dem. Han skrev mer av hvordan han hadde det. At han leitet etter jobb, og at han har mange å være med, han skrøyt jo da, at liksom folk likte å være med han og hvor godt kontakt han kommer med folk. Jeg skrev tilbake før jeg blokket han på nytt. Jeg skrev at det sårer meg at han ikke vil være med meg, at jeg blir jo lei meg av å høre han ofrer meg for å være med andre liksom. Prøvde bare å være tydelig på at jeg savner han. Selv om han har det bra, så skulle jeg jo ønske jeg hadde en bror som jeg kunne være med. Da er det jo ikke gøy han skriver han er med så mange andre. Jeg blir jo innerst inne veldig lei meg. Selv om han er syk, og jeg vil jo ikke være med en syk bror. Men jeg vet jo hva jeg ønsker meg, at jeg hadde en bror igjen å være med, for jeg var oppvokst med det.

Sår

Hva gjør man med slike sår? Hvor mye tyngde er dette? Jeg ga han en sjanse, eller sjanse og sjanse, når han får tak i meg på en eller annen måte, gir jeg det en sjanse, jeg må jo av og til vise min omsorg fordi jeg bryr meg jo. Men jeg gir jo etter hvert opp. Vil ikke la det gnage i meg. Eksempel en annen dag her så ga jeg han hjemmesiden min, denne. Ikke lenge etterpå så spurte han meg om vi ikke skulle sammarbeide om nettbutikken, at han kunne selge noe der han også, fordi han hadde jo ikke penger. Jeg sa at det ville jeg ikke, og hadde ikke gått, uansett er det jo ingen som kjøper noe så lenge siden ikke er kjent. Da ble han sinna, begynte å banne igjen og det var jo som om han satte penger høyere enn meg. Samme gamle regla.

Musikk

Hvordan leger man disse sårene? Hva er mine muligheter og en nærmeste tanke? I dag er det onsdag, det betyr at i morgen er det torsdag, og da skal jeg ha min første Intim konsert, det blir spennende! Fremføre 8 av 15 selvskrevet låter. I går mens jeg var på jobb, og vasket trapper, tenke jeg litt på dette. Og jeg tenkte på broren min. Sangen er kanskje det Gud har gitt meg for flere av disse hensiktene. Også for å lege sårene? For hva med å prøve å si disse tingene gjennom sangen. En sang hvor man kan sette ord på hvordan man faktisk har det og føler det. I håp også om at kanskje andre føler det samme så jeg har en god grunn til å fremføre den for andre, at andre også kanskje da kan føle sine sår leget? Og når man synger den sammen, så gjør det godt, fordi man setter ord på det igjen og igjen og har med et fokus som skal kunne gjøre det godt igjen. En gang var jeg hjemme hos en voksen herlig dame i Kristen Felleskap, flere år siden nå, hun ba for meg. Og hun sa hun fikk ord om at jeg skulle bli helbredet gjennom sangen. Jeg tenkte først og fremst på sykdommen min da... men kanskje dette gjelder sårene også. Og at det kunne vært et hint om å lage sanger som tilpasser det slik? Så mens jeg var på jobb da, tenkte jeg på hvordan jeg kanskje EGENTLIG følte det som jeg kunne lagt i en sang. Men de beste sangene har kommet spontant. Det er nesten umulig å sette seg ned, ta frem en tanke, og prøve å lage en sang ut fra tanken... Men sangene jeg har laget, har ofte vært veldig spontane tanker. Det går så fort, tankene og melodien bare faller på plass. Og viss jeg da prøver selv å få det på å falle på plass... ja jeg tror ikke det kan gjøres i egen kraft, tror jo at Gud har vært med å forme sangene mine. Så viss jeg kjenner at dette ikke faller på plass av seg selv... så er det nok bare å vente. Men ideen er der. Jeg satser på at det skal være en av mine prosesser og legedom. Å få frem hvordan det er å ikke ha denne broren, og hvordan det er å ikke ha flere søsken som alltid er der.

Der for meg

På mandag hadde jeg en avtale med en tidligere veninne jeg ikke hadde sett på flere år. Jeg gledet meg. Vi skulle på cafe sammen. Hun prøvde først å reklamere for Foreverliving, alovera selskapet. Men jeg kjenner til det, er nok fortsatt registrert som kunde, men ikke begeistret for det og kommer nok heller ikke til å bli mer begeistret. Det var derfor hun tok kontakt, for å selge til meg. Så hvorfor ikke ta opp kontakten skikkelig? Så vi satt en time koselig på cafe og oppdaterte hverandre om livet siden sist. Ja vi hadde gått på tabernaklet sammen i noen år. Hun er et år eldre enn meg, og fortiden så er det jo nesten bare yngre jeg møter på. Hun bor alene, jobber, studerer og trener. Hun trivdes veldig, selv om hun har lite tid til venner. Hun går ikke i noe fast menighet. Så ideen om å være den som starter et nytt miljø på min alder i min nye menighet har en god mulighet her. Hun vil ikke være en som MÅ gå i noe menighet. Hun går når hun føler for det, og det er av og til forskjellig. Da tenker jeg det skal ikke være noe problem å spørre henne en søndag, for da slipper jeg jo å sitte med mamma og pappa hver gang. Så koselig det hadde vært, og hun var jo forsåvidt positiv på tanken. Håpet om en gjensidig venninne på min alder til å glede seg over, var heldigvis større her. Så jeg lar det gå litt, så kanskje vi kan finne på noe mer.

Før jeg kom til cafeen møtte jeg jo selvsagt på litt flere kjente. Så koselig med Herkules, møter alltid på kjente. Så jeg møtte på kusina mi. Hun yngste, et år eldre enn meg. Hun også har jeg prøvd å ta opp kontakten med. Hun fortalte hun hadde kjøpt spill og jeg fortalte jeg nettopp hadde bytta en julegave. Hun pleier visst av og til å få til spille kvelder med venner. Hun fortalte om spillet. Jeg ville ikke blande meg for mye inn siden vi har hatt lite kontakt. Men jeg er glad på hennes vegne å fylle fritiden med noe slikt gøy og sunt, ikke bare drikkig og slikt. For det er nok noe som har skilt oss litt, at hun ikke kjenner Jesus. En annen styrke som er med å hindre det gjensidige jeg kanskje søker. Men etter denne gode tonen, så vil jeg jo prøve også å ta vare på kontakten. En dag ba jeg henne hjem til meg, og siden det var flere år siden sist, var det mest oppdateringer, mye prating. Men jeg vil jo også være med på spille kvelder, jeg elsker å spille, men tiden til det blir jo aldri prioritert, så får gi dette også litt tid, før jeg tar kontakten igjen. Vil jo hun skal tenke selv på denne gode samtalen, og ville være med meg igjen, jeg er jo redd for å skremme bort folk og trenge meg på, for har jo vært slik jeg har følt det i min egen familie.

For det tredje, i går, før jeg skulle ut med jenta jeg er støttekontakt til, sendte en kompis ved navn Kristoffer en facebook melding om å gå en tur, vi utveklset nr. Jeg sa det passet senere fordi jeg skulle på middag. Vi sa kl.19. Kristoffer var en student som dukket opp på studentmiljøet på Porsgrunn Arena for et par år siden. Vi dro alle på Haukenæsodden og fikk god tone når vi spilte et spill jeg hadde laget selv.

Spillet kallte jeg for "kløver klong" Gikk ut på å trekke kort fra bunken, viss man ikke fikk kløver kongen, så skulle man hive kortene av gårde, de ble strødd utover rommet. Den som trakk kløver konge, skulle dermed plukke opp alle kortene. Det er selvsagt kjipt, derfor lagde jeg en L for moroskyld, Loser.. hehe. Og vi fant opp enda en ny regel, som var å telle kortene, hvert kort man plukker er poeng, om å gjøre å få flest poeng, derfor er det ikke å ille å plukke opp likevel. x)

Som en bror?

Vi hadde tilfeldigvis møttes på Stamina treningssenter for et par måneder tilbake. Det var ganske kleint fordi han kjente meg igjen og jeg knapt kjente han igjen. Han beskrev det i går hvordan han glodde på meg, for å få min oppmerksomhet, hehe.. "Jeg glodde jo som en idiot, men du bare, neida, han der kjenner ikke jeg"... men jeg kom jo på hvem det var etterhvert hehe. Så siden vi begge trente ofte, pleide han å komme bort til meg når jeg kanskje satt på et treningsapparat "Er du med å gå litteranne" så gikk vi på tredemølla og pratet i vei. I ettertid har jeg tenkt over hvor godt det har vært å le litt igjen. Vi har jo en god kjemi. Han er samboer med kjæresten, så det gjør det forsåvidt også enklere å henge sammen når jeg vet han er opptatt og han vet at jeg vet at han er opptatt.. Han foreslå å trene sammen, siden kjæresten ikke trener så mye. Så dermed trengte det ikke å være overraskende at han skrev til meg i går. Men mer overrasket var jeg da jeg møtte han. Jeg sendte melding til han litt før at jeg ville kjøre jenta hjem til 19, så jeg har den timen hel, og at jeg da nok kom litt over. "Jeg er på do på herkules jeg så ta det med ro" haha... men siden han også var på herkules så spurte jeg om han ikke ville liksegodt sitte på, for da kunne vi finne et sted å gå etterpå. For fant fort ut at han ikke kjørte, men hadde gått. Men når jeg da møtte han, så sa han at han hadde gått helt siden han sendte meg melding i 16 tiden. Klokken var jo 19, hva i alle dager? Ferdig gått da eller? Jeg ble selvsagt litt skuffa fordi vi hadde jo en avtale. Men han hadde nemlig blitt kasta ut av kjæresten, fordi kjæresten fikk besøk. Vi kjørte til fritidsparken og gikk videre der, samtalen var allerede godt i gang. Han ga ut litt frustrasjon, kjæresten hiver han jo ut hver gang hun skal ha besøk av venninner. Ikke lenge etter gåturen spurte hun etter han, og virket sur på at han ikke kom tilbake. "Får jeg ikke lov å være ute nå da liksom, når hun først har kasta meg ut?" Jeg fikk høre mer av hans historie. En ting jeg kunne kjenne meg igjen i... er at kjæresten har sosial angst, kjæresten har også støttekontakt, og hjemmetjeneste stadig på besøk for å gi henne medisiner, kjæresten har litt bipolar. Akkurat som noe av det broren min har. Mange slike mennesker har jeg vært i kontakt med, kjenner situasjonen veldig godt. Videre snakket vi om hvordan det er, å være så gammel her i skien. Det er jo nesten ingen på vår alder. Nesten ingen å komme overens med. Og hvordan det er å skulle ønske å ha flere gutte venner, motsatte kjønn venner... men enten er de for lidende og innpåslitne eller avvisende fordi jeg er for tung for dem eller de ikke vil si de kan være alene med jenter... Han kjente seg igjen og det var godt å dele hvordan jeg ønsket å se på han som. Jeg ønsket meg jo bare en bror, en reservebror. Og at han virket jo så på beina, han bare innrømte han er litt kristen, så tror ikke han forstår hva det vil si å være kristen. Men gjensidig er det, og han har lyst til å være med meg. Hva har han vært gjennom? Han fortalte litt om en hjerte feil han hadde hatt.. Men vi måtte le da vi kunne sammenligne barndomstiden hvor vi begge hadde vært sjenerte, trodde vi var hatet av det motsatte kjønn og misslikt. Han var dessuten lubben, feit... så kanskje derfor han var så opptatt av å trene nå. Fordi han ikke ville tilbake til den formen... litt likt som meg... jeg er livredd for å tilbake til humørsvingningene mine, så sukker holder jeg meg mest mulig unna. Han sa han tok kontakt med meg, fordi han knapt kjenner noen andre. Fordi han også merket det er gjensidig og vi har masse å prate om. Vi gikk på snøen i skien fritidspark, det var både vått og kaldt og vi gikk oss til og med litt vill.. trodde stien førte oss tilbake så lenge vi fulgte den en vei for visste jo den gikk rundt og tilbake.. men når vi kom til flere kryss hvor alle stiene så like ut, ble vi forvirra. Men rart nok var det som om vi hadde snudd, selv om vi aldri hadde stoppet opp, vi gikk ned samme bakken som vi hadde gått opp, så en rundkjøring hadde vi nok kommet i.. :P Og vi kom heldigvis tilbake der vi hadde gått og ut fant vi veien. "Du kan jo bli med hjem og hilse på henne da?" var jo sikkert lurt, så hu ikke skulle bli sjalu på at han var med en jente. Vi møtte henne i trappa, han ble bekymret for at det kanskje var noe, hun virket sur og avviste kroppskontakten. "Skal ut en tur" responderte hun fort. Vi fortsatte allikevel opp til leiligheten.. ventet til hu kom tilbake. Hun hadde vondt i hode, ville legge seg. Kristoffer trodde hun ljugde. "Hva er det, fortell meg hva det er." "Nei jeg har bare vondt i hode." Hun gikk ned igjen til kjøkkenet, vi gikk ned, så ga det seg litt. For en venninne ville komme over.. en venninne kom over, kristoffer spiste seg ferdig med suppa hu hadde lagd og han kjente hvor sliten han var etter 5 timers surring rundt i byen. Så jeg dro ca 20,21. Men jeg fikk hvertfall hilst på henne, sett hvordan de bodde, og at hun ble trygg på meg. Hun virket alright, seg selv, sliten og når jeg hadde nevnt jeg skulle ha konsert, ville de begge være med. Oi tenkte jeg... disse er jo ikke kristne, og jeg er jo veldig åpen i sangene mine. Dette er sikkert en god hjelp for å formulere og forberede meg riktig. For siden troa mi er ganske tydelig i sangene mine, blir det jo rene evangeliseringen.

Evangeliseringen

Når jeg kom hjem, var det det første jeg gjorde før jeg la meg... jeg skrev hva jeg kunne si mellom hver sang. Og jeg ble ganske fornøyd, en rød tråd gjennom hele. Tenk om... tenk om.. de ville begge ta imot på nytt? Ikke minst, det beste ville være av meg å bare starte å synge Keep On, før jeg sa noe som helst. Skape stemningen, tiltrekke meg publikum, ikke ta ordet som om jeg krever dem det, kreve oppmerksomheten, men at jeg bare starter å synge, for å bruke atmosfæren til å invitere dem som publikum. Og dette er den kristne sangen som er minst tydelig, mest rolig og kan invitere Den Hellige Ånd... Gi rom for den, for der den Hellige Ånd er, er det åpenbaring og fred. Jesus trenger jo litt tid. Neste sang er om alt det kjipe som skjer i verden i dag, og hva om det kommer en tredje verdens krig? Hva om det finnes et evig liv? Hva om det er en vei dit? Og skal man virkelig holde det for seg selv? Mens neste sang igjen er om hvordan det er å starte et nytt liv med Jesus. En veldig fin rød tråd. Spennende. Jeg er forberedt på å få tilbakemeldinger hvor jeg kanskje var litt for direkte... Men nå har jeg noen ikke kristne venner å ha i bakhode, presentere troa mi på en forsiktig måte. Ikke minst, driver Kristoffer å spiller litt piano. Han hadde laget en sang til kjæresten, men han synger ikke selv, så han tullet med at han ønsket jeg skulle synge den, og hvorfor ikke allerede denne konserten? Hehe.. men det får bli en senere annledning, for fant ut fort at det var jo ikke tull heller, han vil jeg skal hjelpe han med å bruke den. Så nå har jeg både bekreftet en reserve bror, trofast gjensidig kompis og en å dele interessen min med. Neste gang tar jeg med gitare, i håp om å invitere hellige ånd dit også, så kjæresten blir kvitt ansgten sin, for er vitne til tideligere hendelser der. Godt at det ikke er noe forvirrende i mellom oss, vi er trygge på hvor vi har hverandre. Men samtidig er jeg og han litt bekymret på hvordan det går... blir kjæresten verre? Og han kan nesten virke overbekymret og ikke helt tro på det hun sier. Og kanskje litt kommanderende. Når hun sier hun har vondt i hode og vil legge seg, kan han jo ikke nekte hu å mene det... men det får være demmes sak. Beklager å fortelle om dette, dere kjenner dem jo ikke. Jeg foreslo også å være med på betanias Gudtjeneste en gang... for som jeg sa, ville jeg jo starte et større miljø der med vår alder. Han var ikke vant til å gå i kirken, så får la det gå litt tid... men har noe å se frem til =) Takk jesus for det!

// søn.13.mar.16 // 16.12 // Tilbake i kirken der det startet

Samtalene - Fredag

Rett etter jobb var jeg bare sjapt hjem om for å stelle meg før jeg dro videre til Skien Misjonkirken. Der hadde jeg avtalt samtale med en i styret. Jeg er takknemlig for å få en slik god forståelse av hva jeg vurderer å komme tilbake til. Jeg delte kort min historie og hvorfor jeg tenkte å komme tilbake. Vi kom frem til 3 punkter som skal satses på, det ene er at jeg ønsker meg en bibelgruppe/samtale gruppe. Nr 2 er at jeg vil bruke musikken min, og da ønsker å være med i lovsangsteamet til Connected, men siden jeg ikke er lovsangsleder i sangen, kan jeg kanskje fokusere på gitar eller piano for å utvikle meg der. Og for det tredje kunne jeg kanskje tenkt meg å bidra i møteverdt delen som velkomstkomitee viss jeg skal være med å bidra mer i menigheten: etterhvert. Dette skulle hu ta med videre.

De er Menneskelige for å nå menneskene.

Jeg fortalte litt om min profetiske nådegave i sang som jeg lengtet etter å bruke, og jeg var glad hun fikk uttdype hvorfor de holder tilbake slike frie muligheter på scenen. De vil ikke skremme vekk medlemmene. De er forsiktig med tungetale og profeti og slike ting som er veldig åndelige. Derfor de velger å ikke være så karesmatiske, fordi de vet det kan skremme vekk folk, de har jo en visjon å lede mennesker til Jesus, derfor de vil oppføre seg som mennesker og ikke så åndelige. Den karesmatiske delen er jo mer for dem som virkelig vil leve "dypere" og bruke alt av sin åndelige liv? Jeg forsto dette godt og av tidligere menighetserfaringer ser jeg tilbake hvordan det faktisk har skremt venner av meg der kirken uttdypte seg veldig karesmatisk. Kanskje derfor det var så få medlemmer der? Fordi den menigheten var litt for fri med hva de sa og vitnet om? Jeg elsket den menigheten for det, men det ga ingen rom for ufrelste, de syntes dette er for overveldende og skummelt. Når de talte høyt i tunger eksempel, noe som egentlig bare er for oppbyggelse av seg selv og bør tolkes viss det skal gi rom for høyrøstet utsagn. Blir det ikke tolket, er det egentlig ikke velkommen, annet enn at det selvsagt oppmuntrer andre til å være frie med å prøve, men det er for en selv og ikke for andre.

Såååå hun oppmuntret meg at slike profetiske gaver er åpne for bibelgruppene. Og jeg tenker selv at jeg kanskje har fått den også for å skrive sangene mine, jeg må slutte å syte over å ikke få brukt den, for jeg gjør jo det til en viss fin grad. Jeg har en drøm nå å være med i ungdoms lovsangsteamet som gitarist og kanskje støtte opp i Alt stemmen/koring... men at vi av og til kan oppmuntre ungdommene med å fremføre et pr låter som jeg eksempel har skrevet selv, som bare: sitt ned å lytt, opptreden. Som jeg håper ender opp med hoppende publikum etterhvert som de blir kjent med meg og de livlige låtene mine. Jeg har alltid sett for meg selv stå på den scenen med fullsatt sal syngende på egne låter. Kanskje det vil oppfylles en gang? Noe som kanskje var litt for umulig i Gulset da jeg trodde jeg startet der, fordi i Gulset har de en lang vei å gå i lovsangsteamet. Så føler denne muligheten er større og mer lovende, for i høyest grad er jeg kjent, selv om det er allikevel mange der som ikke kjenner meg.

Bibelgruppene

Og da jeg spurte om hvordan bibelgruppene var, fortalte hun at det handlet om å snakke om søndagens tale, hvordan står det til i vårt liv ut fra det som ble sagt? Og etter å ha snakket om møtet, er det selvsagt "Hvordan er det egentlig du har det?" Disse to tingene jeg savner mest i en bibelgruppe. Jeg prøvde mange av dem tidligere og var ikke etter behovene mine. Men jeg vil jo virkelig gå inn for å gjenta og forstå Gudstjenestene og at andre også kan stå sammen med meg i mine hverdags problemer i bønn og oppmuntringer.

Sjelesørg

Etter denne gode samtalen dro jeg videre til presten på Gulset, for har startet sjelesørging med henne, fortsetter litt til mens jeg blir kjent med skien misjonkirke før kanskje en av dem overtar der. Er det noe som vil hjelpe meg fremover tilbake på beina, er det nok sjelesørging, noen å snakke med. Så dette har jeg fremtidshåp med å komme meg fremover riktig vei. Det var lettere å sette ord på tankene mine nå enn det det var sist. For sist gjorde jeg henne kjent med historien min før jeg kom til poenget, eller poenget mitt ble rotet litt inn, så hun var ganske forvirra egentlig. Men derfor jeg søker sjelesørging, for å rydde litt opp i tanker og komme meg på beina fra alt rotet i livet mitt. Så jeg delte som regel om veien jeg går på for øyeblikket, ikke noe jeg husker så mye om. Men hun ga oppmuntring og fikk fisket frem en del ting, så jeg er fornøyd med å ha støtte på noe av veien.

Noe som også er litt trist, er at jeg trodde jeg var på vei til å få en veldig god kompis i Gulset miljøet som jeg ville holde kontakten godt med videre selv om jeg sluttet der. En musikalsk venn som hadde samme drømmer og egenskaper. Men da jeg møtte på han denne timen i gangen, føltes det som om jeg ikke kjente han, jeg innser vi ikke er like mentalt sterke, jeg forstår hvorfor det har vært så vanskelig å faktisk komme inn i en felles verden. Jeg som bare ønsket meg en reservebror og venn jeg kunne bli glad i og ha et gjensidig vennskap med. Jeg kommer nok til å ta initiativ for å inspireres og øve sammen i musikken fortsatt. Men fra denne tid, får vennskapet gå som det går, jeg satser ikke kreftene mine lengre på å gå videre med han dypere som en bror jeg vil bli glad i, for det bare skjer ikke når vi ikke er like sterke... Jeg håper å bruke de musikalske i Skien Misjonkirke nå... Og jeg har blitt også såpass inspirert at gitaren trekker meg til øving igjen, så kanskje derfor prosessen med han er over, fordi nå klarer jeg meg selv videre. Jeg tror jeg klarer meg uten andres motivasjons hjelp for øyeblikket =)

.......................................................

Connect ungdomsmøte med team A:SM - Fredag

Fredagen kom og jeg var veldig spent. Hadde spurt 3 venner om å være med, men alle sa de ikke kunne når dagen var der. Jeg fikk et Boost, som jeg har lært av samboeren min. Søkte opp boost som betydning nå på google oversetter og det kom: forbedre, høyne, heving, øke, og oppmuntre... Altså, når jeg kom inn døra så var jeg plutselig oppmuntrende klar for det nye, selv om jeg knapt kjente noen. Jeg hadde bare en iver i meg jeg var overrasket over å ha, det ble skapt en slags brann, forventningsfull brann, som jeg da kaller for Boost. Jeg kjente en av de eldsete mannelige lederene, pluss en av jentene som var ledere. Og kjente igjen noen av de oppvokste ungdommene. Jeg fikk faktisk hilst på en av dem, og han kjente meg selv selvsagt ikke igjen, for jeg hadde jo ikke gått der på 10 år og ikke snakket med han siden, men nå fikk vi en god prat. Jeg kom ganske tidlig, så fikk god tid til å mingle. Jeg hilste på et pr og allerede da jeg sa jeg vurderte å komme tilbake, ble jeg gitt noen store smil som om det var ønsket, "litt av et første inntrykk jeg får" sa jeg faktisk høyt til en av dem. Det var forsåvidt ganske lett å starte samtalene, jeg hilste, så begynte jeg fort å si at jeg var oppvokst i denne menigheten, gikk der i 10 år og vurderte å komme tilbake, altså jeg er veldig kjent, egentlig, og at jeg kunne få en forventning til å egentlig bli godt motatt... fordi jeg er egentlig mer kjent en dem på en måte, et tidligere hjem, en tidligere familie. Jeg kunne fort gå litt frem og tilbake mellom rommene for å se om jeg møtte på noen det var lett å komme i kontakt med, i stedet for å stå et sted å få løgntanker om at jeg ikke får hilst på de som eksempel sto ved siden av, men noen av dem merket jeg bare var ikke noen jeg ville klare å holde en samtale med. Men løpet av de første jeg hilste på så fikk jeg en god kjemi som førte meg til flere av hennes følgesvenner. Og da møtet skulle begynne tok jeg kontakten med henne og sa jeg gjerne ville sitte med dem fordi da var det de jeg eneste *kjente*. Vi satt på de forreste benkene sammen med mine søte 5 jenter og vi kunne sett ut som vi hadde kjent hverandre kjempe lenge. Til og med bestemte to av oss for å gå opp på en av utfordringene, så jeg kunne gjøre meg litt kjent også for resten av ungdomsgjengen. Dette ble en heidundrende kveld. Jeg kjente nemlig team A:SM fra Ansgar Bibelskole fra før av. Jeg gikk i klassen med 3 av dem i fjor og 2 av dem kjente jeg fra Ansgar høyskolen. De ledet hele møtet og det var en av de store grunnene til at jeg kom, for å ha det med meg som en god start på å komme tilbake.

Etter møtet var det cafe og de gjorde seg klare for konsert, jeg gikk inn til team A:sm, ga alle en klem og oppdaterte dem hvordan jeg har hatt det siden skole slutt.

De ville utvelge meg som deres host, eller hva de kalte det, det vil si jeg skulle prøve å få med alle til å danse, de skjønte jeg var av den ville ekstroverte personen... For de ble faktisk overrasket når jeg sa jeg faktisk kjente ingen da jeg kom, Fordi på ansgar hadde jeg ikke stort å uttryke meg som noe ekstrovert... de skjønte det var en side av meg de ikke hadde blit kjent med. Jeg hadde jo litt dårlig tro på å få med alle når ingen kjente meg :P Men ville gi det en sjanse, fordi jeg merket at dette var en atmosfære og en bra musikk form som jeg ikke klarte å stå stille til. Jeg bare var meg selv, og med den jente gjengen jeg hadde blitt en del av, så var det heller ingen problem å slippe seg løs og smitte over på andre, som jeg håpet. I cafeen fikk jeg være med på et pr kortspill jeg ikke hadde spilt siden jeg var på demmes alder, jeg kommenterte det, og ja, når de spurte hvor gammel jeg var og jeg ba dem tippe... tippet de faktik 17. Jeg er kanskje barnslig, virker umoden, når jeg egentlig er kjempe moden av erfaring. Jeg har bare masse lengsler til frihet, den vil alltid søke etter å komme frem på denne måten. Poenget er bare at her trenger det ikke være forventninger til å være leder, fordi de tror jeg er en av ungdommene, og det er greit, for jeg er jo ikke helt klar for å være leder likevel. Jeg snakket med han eldste lederen, som jeg nok kan se på som storebror, og han sa jeg må jo bare komme og være ;) Han sa også han var på vei til å finne meg en bibelgruppe. Og jeg kom først og fremst for å bli kjent med min familie der de var, unge og gamle. Og som å ikke kjenne noen av ungdommene, var det stor suksee når jeg kom alene. Under hele konserten var det mye sving og nærhet blant de som vel så var ukjente for bare et par timer før. Når team A:SM hørte jeg egentlig ikke kjente de jentene, "Men hva med de du satt med da, du kjente da de fra før av?" "Nei, jeg hadde nettopp truffet dem" dette var også veldig godt for meg, bekreftende hvorfor jeg konekter med enkelte. Jeg sa det at de jeg klikker lettest med, er de som har samme styrke som meg, så de som blir klistret etter meg, er gjerne blant dem mest lidende, som føler seg forstått av meg, tryggest med meg, får være seg selv med meg. Og slik ble det, vi fulgte hverandre, jeg sa til A:SM venna mine at jeg tippet disse jentene har nok en tung bakgrunn som de trenger å bli sett for... Så om disse blir blant de få jeg får kjemi av hele ungdomsarbeidet, så vet jeg jo hvor høyt det er verdt, de trenger noen som ser dem! Det er disse som trenger en bedre hverdag, noen å dele hverdags gledene med. Og de uttrykte kanskje sin kjeldne frihet med stor glede. De tok hendene mine for å danse med meg, dro meg rundt, søkte min oppmerksomhet. Jeg ser dem, og føler meg selv sett. Jeg vet Gud bruker styrken min hvor enn jeg går, og jeg må ikke strekke meg for det jeg ikke er skapt til, jeg er skapt til å se disse, så jeg er takknemlig for at jeg fikk være nå en ny del i demmes liv. Det ble en sen kveld og mange nye ansikter å lagre i hukommelsen. Gode samtaler med gamle klassevenner og nytt og bedre fremtidshåp. Amen

Team A:SM sa dette var det beste publikummet de noen gang har hatt hittil siden de startet å turnere i høst 2015. Da kan jeg vel få LITT av æren, siden jeg ga alt sammen med jentene mine foran alle ungdommene hehe.

Tror jeg aldri har vært så begeistret av å se elgitarer på scenen. Ettersom jeg har begynt å øve gitar skala, så kunne jeg se at dette er noe jeg kunne tenkt meg å komme veldig langt med, og jeg en dag vil selv kjøpe meg el gitar og oppnå en rocka stil for å lage flere gode låter. Det er så godt å se hvordan hverdagene formes så musikalsk fremover. Og etter alt delte jeg nærmere om hvordan jeg var på vei til å oppnå musikk drømmen min. Så ja, godt å møte flere musikalske å kunne dele felles hobby med.

....................................................................................

Gudstjeneste - Søndag

Jeg møtte mamma og pappa på Lietorvets parkering. Vi delte plass som alle andre søndager tidligere. Jeg fikk et lite håp om at et møte med en tidligere venninne til uka kunne kanskje gi mulighet til å smiske henne med å bli med videre på neste Gudstjenester. For slik som hun i styret sa, det er jo ingen på min alder der. Ikke det at det skal bety så mye. Men det er jo en av grunnene, fordi det er ingen... Mange er selvsagt borte studerende, men viss jeg klarte å finne noen som var menighets løse fordi de følte seg ensomme der, så er de ikke ensomme viss de blir med meg. Så jeg skal høre med dem jeg møter. Ellers var jeg veldig glad for prekenen som jeg kunne relatere til mitt eget liv. Det var å lett å følge med og så godt pungterlig. Selv om jeg brant mest for ungdoms miljøets lovsangteam kunne jeg legge merke til at Gudstjenestenes lovsangteam ikke hadde kassegitar medlem. Selv om sangene var nok så trege og på en måte litt kjedelige, så måtte jeg huske at oppgaven min er ikke å synge, den sparer jeg jo til artist kallet mitt. Å spille gitar kan da være like mye gøy som å synge i høyeste grad. Men jeg sier ikke at jeg missliker noe der, for det var jo bare kjente og kjære lovsanger som jeg har gode forholder til. Jeg bare var så trøtt at jeg valgte for ofte å sitte. Og jeg orket heller ikke å hilse på så mange. Men flere gjenkjente meg jo. Det er kanskje ikke så mange inntrykk å dele. Men det var klart at innholdet i Gudstjenesten jeg bør sette høyest for menighetsutvelgelse var ganske høyt på liker-listen... :P Vi kommer for å få påfyll og oppbyggelse i vår Jesus følgelse, og her er det klart jeg fikk en bredere forståelse av veien jeg gikk på når jeg kunne relatere og forstå prekenen. Samtidig som det også var underholdning og glede fra de små barna som hadde sang og overraskende dansenr midt i sangen. Jeg trenger da ikke skrive så mye bare for å skrive... Men slik jeg sa sist forrige innlegg... dette var fortsettelsen. Jeg tenkte å ta kontakt med den musikalske lederen, men ville ikke avbryte hans samtaler. Så sendte han nettopp en melding på facebook, først med å få bekreftet at han er den musikalske ledere, og så for å spørre og dele ønskene med min musikaslke brann. Jeg vil vite at mine gode forventninger stemmer. Har de bruke for meg? Får jeg utvikle meg sammen med noen? Dette er oppdateringen.

Selv om det ikke var mange ungdommer jeg gjenkjente, så blir jeg kjent med flere, og selv om jeg er *voksen* er det de jeg trivdes med, fordi jeg får en viss frihet i meg. Men jeg satser på alle generasjonene. Sjelesørgingen og bibelgruppene skal være med å forme meg, så får min barnselige frie meg være Guds hensikt. For skal jeg bli musiker, vil jeg nå ungdommene. Og de har allerede vist de gleder seg over å ha meg der. Så jeg kommer gjerne tilbake for å gjøre meg mer kjent med hva de har å tilby i felleskapet og selv være med å bidra for å se de lidende =)

.........................................................................................................................................................................

///

.........................................................................................................................................................................

// tir.08.mar.16 // 18.34 // Prosjekt: Tilbake på beina

Hei, dette syntes jeg var en god idee. En blogg for dere kjære som vil følge meg på mine oppturer og nedturer og tar meg med i bønner. Denne bloggen er lukket, så bare dere som har motatt brukernavn og passord kan finne frem hit.

I skrev et innlegg på facebook i går som forteller litt om hvor jeg står nå. Og her jeg står, er litt forvirrende. Men en ting er sikkert, jeg prøver å finne tilbake til meg selv igjen, ikke det at jeg har mistet meg selv, jeg må bare bli kjent med styrken min, den nye styrken min etter all kamp med sykdommen min, sykdom i familie og syke venner. Og jeg ser på kampen som ferdig, så jeg må hvile, og jeg må bli kjent med veien for livet mitt videre fra HER hvor jeg står akkurat nå. Men for at dere skal skjønne noe som helst, må jeg gå litt tilbake i tid. La meg dele innlegget fra facebook statusen på nytt her:

....................................................................................

Natt til i dag drømte jeg en fin drøm om at jeg var tilbake i Skien Misjonkirken Betania der jeg er oppvokst. Til og med Bård Tufte Johansen slo ann flere gøyale moments hehe (sønn av tidligere pastor der) Når jeg våknet kjente jeg en motivasjon å gi den menigheten en alvorlig sjanse på veien videre tilbake på beina etter mange års kamp. Til og med en av dem hadde alt tatt kontakt for et par dager siden fordi hun hadde tenkt på meg i det siste, så kanskje hensikten er at hun skal være med å gi meg en god start i min nye finale prosess? Back to where I started♥ Der hvor min fortid er kjent.

Jeg har vært mye rundt omkring og også for tidlig prøvd å ta tilbake leder rollen min jeg har lengtet etter for å hjelpe andre. Men noen av dere vil nå oppleve at jeg tar noen alvorlige rolige skritt videre for å bare rett og slett roe fint ned hverdagen min uten så mange sosiale aktiviteter for å samle meg skikkelig. Det ser jeg frem til, fordi jeg kjenner at jeg vil få en stor lønn for det. Jeg har lenge prøvd å strekke meg etter alt jeg har lyst til og det jeg vet jeg kan, men akkurat nå, så er det nettopp -ikke mye, jeg skal gjøre, og det... Er nok det beste

Vanskelig å sette ord på dette for enkelte av dere, så tenkte denne oppdateringen kanskje kunne hjelpe Og for dere andre... En spennende og god prosess setter livet mitt virkelig tilbake på rette skinner nå

....................................................................................

Tilbake til Skien Misjonkirke? Hvor har jeg vært henne da? La meg fortelle min historie...

Menighets ferden

Når broren min ble først psykisk syk (Asbergersyndrom etterfulgt av tourettes og bipolar lidelser) og jeg bare var 14 år, visste Gud jeg trengte noen trofaste venner, og det fikk jeg, utenfor menigheten. Vel, det var forsåvidt gjennom menigheten, for min nye bestevenninne møtte jeg i koret Brus som var på den tiden, hun inviterte meg med ut, og vi vokste til en større gjeng som valgte å dra til Betania Stathelle på fredagene som en del av ungdoms miljøet der. Det var nemlig ikke noe ungdomsarbeid i Skien Misjonkirken den gangen. Det var derfor jeg sluttet i Skien Misjonkirken Betania i 2005. For i denne kirken var det ingen som forsto meg og det var et lite ungdoms miljø. Noe jeg så i ettertid var at denne gjengen besto av andre mentalt sterke mennesker som hadde hver sin bakgrunn som lignet min, så vi hadde det utrolig godt sammen. Men de var eldre enn meg, så en dag sluttet de på videregående og vi ble splittet når alle flyttet hver til sin by på nye studier.

Betania Stathelle Gjengen

Og etter å ha funnet denne gjengen så har jeg siden vært rundt i andre menigheter. Jeg byttet stadig menighet fordi jeg trengte ny start på lik linje som jeg tror Gud startet nye prosesser i livet mitt. Når gjengen ble splittet hadde jeg rukket å bli kjent med Tabernaklets ungdommer som var mer lik på min alder, og jeg ble naturlig tiltrukket dit, og ble en del av gjengen der fra 2007. Jeg ble etterhvert leder, men så i 2010 ble jeg syk med diagnosen PCOS og med andres og egne forventninger til å fortsette som leder, måtte jeg slutte, fordi jeg ikke klarte å være der med disse forventningene fra meg selv, og ved siden av gradvis ble mer og mer utmattet og deprimert i min nye kamp. Men jeg klarte ikke å være den Miriam-en jeg var kjent som i tabernaklet, jeg måtte finne noen som lot meg være den nye meg som trengte tid...

PCOS? Her er eldre blogg innlegg for hva og hvordan livet med PCOS har vært:

TabbenGjengen

Jeg fant dermed et student miljø i Porsgrunn Arena hvor jeg kunne komme som jeg var og bare VÆRE uten ansvar og forventninger. Det var KRIK og Hybelkvelder. Jeg liker ikke idrett, men trivdes veldig sosialt på hybelkveldene, turer og som en god gjeng på Arena søndagene. Der gikk jeg i 2 år fra 2011-2013

ArenaGjengen

Men etterhver ble jeg rastløs når jeg begynte å få mer kontroll og helsen tilbake, så jeg savnet ungdomsarbeid, ikke minst å føle menigheten som en familie. Jeg likte nemlig ikke helt at Arena var en så stor menighet, jeg følte meg litt oversett, jeg trengte de andre generasjonene også. Jeg ble så nemlig kjent med noen nye som gjorde meg nysgjerrig på Kristen Felleskap i Skien i 2013 og så fort jeg var på besøk der, kjentes denne menigheten akkurat som denne ene gode familien blandet av alle generasjoner og kulturer på et lite tall. Det var som om jeg fikk små søsken, støre brødre, reserve foreldre og ikke minst en bestemor. Jeg ble sett og mottatt av alle i det jeg kom inn i rommet, alle visste hvem jeg var og jeg kom i god kontakt med alle. Menighet som familie, betyr jo mye for meg siden min egen familie er ganske så oppløst, samtidig som heller ingen andre i familien min har stort vist de har brydd seg og vist støtte når jeg har trengt det mest, jeg trengte flere nære medvandrere. Jeg følte endelig jeg fant menigheten min og ikke minst fikk forsiktig starte i ungdomarbeidet fordi jeg brant for ungdommene. Jeg startet med å VÆRE uten stort ansvar, men oppleve å se ungdommene og stå sammen med dem fordi jeg så at jeg kunne bidra til å lyse opp i demmes hverdag. Jeg hadde det kjempe bra og kjente at kreftene var på vei tilbake.

Kristen Fellskap

Jeg dro så til Ansgar bibelskole for et år på musikk studier fra høsten 2014-2015. Men var stadig på besøk likevel og fortsatte å kalle Kristen Felleskap som min menighet. Når jeg kom tilbake mistet vi lokalet og fikk et mindre rom i fjerde etasje. Noe som også gjorde muligheten dårligere til mingling og prat etter møtene. Et år på skole hadde vært hardt, fordi jeg akkurat var ferdig med mine åndelige kamper og i steden for å hvile videre, brukte jeg krefter på å studere med masse press, jeg ble vel dermed bare mer sliten. Jeg ville fortsette i ungdomsarbeidet når jeg kom tilbake med mer ansvar, men de hadde bestemt seg for å trappe ned ledere, jeg fikk ikke bidra sammen med ungdommene slik jeg hadde så stor brann for. Jeg fikk aldri heller konkret svar på hvorfor jeg ikke var aktuell. Lengslene begynte å gnage i meg, ettersom jeg hadde nå gått der i over 2 år med store og gode forventninger til mine bidrag både for de unge og ved bruk av mine nådegaver, men oppdaget de faktisk ikke ble møtt likevel. Jeg savnet at enkelte faktisk tok initiativ til å følge tettere på livet mitt enn bare å spørre meg kort fra utsiden. Jeg hadde jo bare en venn der, for var knapt med unge voksne på min alder. Jeg savnet noen som faktisk var sterke nok til å gå sammen med meg. Følte ingen helt ville det eller faktisk forsto meg slik. Jeg var ikke helt fornøyd likevel for jeg følte og opplevde i visse tilfeller at denne familien virket mer imot meg enn for meg. Og jeg trengte virkelig noen som heiet på meg både i bønn hvor jeg sto og oppgjøret med fortiden.

Så etter å ha vært på farta som gjest i andre ungdomsarbeid fordi jeg hadde så brann og kall for ungdommer, endte jeg opp i Gulset kirke i desember 2015. Jeg elsket den atmosfæren og folkene jeg møtte på der. Jeg ble så glad og fri og følte at dette var en plass jeg ville satse 100% på fordi de manglet ledere, jeg følte de trengte meg og at jeg kunne bruke nådegavene mine, noe som jeg ikke jeg følte ble heiet på tidligere. Jeg ville aldri svikte dem, jeg ville være med på alt! Følte jeg fikk en gjeng igjen og at jeg var omringet med masse venner selv om de var litt yngre. Jeg ble godt mottatt og siden den nye ungdomspastoren delte samme drømmer og styrke som meg, følte jeg at jeg her ville få en fin start på nære relasjoner som ville heie meg tilbake på beina slik jeg søkte både som leder og som MEG. Jeg sa til Kristen Felleskap at jeg byttet menighet fordi jeg også ville satse på å følge ungdommene også opp på Gudstjenestene som familie. Jeg begynte å bli kjent med de flere generasjonene og håpet å bli en del av alt. Begynte også å få kontakter som kunne følge meg opp ved gode samtaler. Men etter flere samtaler med ungdomspastoren som var så overraskende lik meg på så mange måter, innså jeg at jeg var ikke klar for å være leder, han kjente seg igjen i meg og sa akkurat det jeg trengte å høre. Det var litt som om verden raste sammen samtidig, for alle begynte å få så gode forventninger til det jeg startet som og jeg hadde jo akkurat rukket å bli så godt kjent med dem, sååå glad i dem. Men jeg merket slik han sa, jeg har ikke godt av å strekke meg når jeg ikke har fått tilbake kreftene enda. Jeg trenger å bli sett på den riktige måten og jeg trenger åndelig veiledning for oppygelse mot å komme meg på beina igjen. Siden Gudstjenestene viste seg å ikke være min oppbyggelse likevel og jeg var omringet av alle disse fantatiske ungdommene jeg fortsatt strakk meg etter å være leder og forbilde for, så jeg ingen andre løsning enn å trekke meg tilbake HELT. Jeg vil unngå å føle meg strekke meg etter noe jeg ikke er klar for og har nok overskudd til ovenfor andre. Så dermed ble jeg stående for første gang uten menighets tilhørighet slutten av februar 2016.

Gulset gjengen

Jeg har tatt et nytt valg nå der jeg prøver å unngå mest mulig å ikke dryppe inn i andres liv. Det vil si.. unngå å dele meg selv med andre, for å bli mest mulig hel... at jeg bruker mer tid på meg selv og Gud, unngår masse avtaler og sosiale akteviteter i uka. Jeg skjønner ikke helt at jeg får til, og snart ser jeg at jeg trenger en Facebook faste, fordi jeg blir stadig invitert og fristet, dratt til et eller annet arrangement mellom alle disse menighetene. For hvorfor ungdommer når jeg er *voksen* Jeg har bare sett og opplevd Gud bruker meg så, ungdommene *elsker* meg jo og jeg ser jeg får være et lys, de blir glade når de er med meg, de sjenerte opplever å være seg selv. Men dette valget kjente jeg var rett... Jeg må se mer ned på min verden, se meg selv mer som voksen og leve som det jeg er og ikke bare gi andre forventninger på hva jeg kan gi, men jeg må søke mer av denne påfyllen, til å bli rett hel igjen. Og Jesus viser veien for det.

Så kom denne drømmen natt til i går... og nå vil jeg fortelle mer av hvorfor jeg velger å ta Skien Misjonkirken på alvor... Ettersom jeg ikke lengre har noen menighets tilhørighet tenkte jeg at jeg kanskje ville finne en ny ved å være gjest, besøke. Men jeg kjenner jeg er litt sliten av alles nysgjerrighet. For akkurat nå, har jeg kanskje ikke alle svar selv om jeg vet hva jeg drømmer om og hvor jeg er på vei henne. Men samtidig trenger jeg mer tid til å samle tankene mine. Og derfor ville jeg også starte en blogg som denne for å få ord på tankene mine. Tanken om Skien Misjonkirke var ikke så dum når jeg innser at der vet jo så mange allerede om min bakgrunn, selv om jeg prøver så gjerne å forklare hva som skjer pr dags dato... så kan de se at veien hit har ikke vært lett.. Og det er kanskje akkurat det jeg trenger, noen som vet smerten bak det jeg sier. For disse kjenner familien min, de kjenner mammas og pappas historie som nære bønnestøtte. Det første jeg vil gjøre er å bli med i en bibelgruppe/samtalegruppe hva nå enn de har for å stå sammen med en gruppe i bønn og små felleskap. Og jeg vil begynne med de voksne fordi de er dem jeg kan få mest ut av uten å gi for mye tilbake. Jeg har holdt meg unna skien misjonkirke lenge, fordi de så mange av de unge jeg kjenner MEN egentlig aldri har blitt skikkelig kjent med.... vet jeg at jeg nok ikke egentlig har kjemi med, de er ikke like mentalt sterke som meg. Skal jeg da prøve å bli kjent med dem igjen? Hvordan? Jeg har heller unngått dette. For var det noe vits viss jeg ikke gikk der likevel? Det har vært en slitsom tanke. Samtidig som at jeg har prøvd å legge det verrste til side, for å fokusere på meg og mine bein grunnfestet i min verden, og ikke familien min som gir mer tyngde. Og å da gå i samme menighet som mamma og pappa vil kanskje gi på med mer tyngde av demmes lidelser i vår familie. Jeg har ikke turt å gi det en videre sjanse, fordi jeg vet hva det allerede har gjort med meg. Men nå vil jeg våge å gi det en sjanse. Fordi er det en menighet som støtter og som virkelig kjenner meg, så er det jo denne menigheten. Så det blir spennende å se. Jeg skal alt i samtale med en av dem til fredag. Og tilfeldig nok skal ungdoms miljøet Connect ha besøk av Ansgarskolen på fredag. Så for første gang våger jeg å trå inn på ungdomsarbeidet for å gjøre meg mer kjent, som familie, søster, før jeg også håper å tilknytte meg med de andre generasjonene også etterhvert som jeg fortsetter på Gudstjenestene. Jeg er på jakt etter godt nok støttespillere som er med å se meg komme meg tilbake på beina igjen. Noen å be med, snakke med, le med, gråte med ikke minst, nye venner og nye familie medlemmer i kristus. Så dette kan være spennende =)

Høres det ut som et riktig og forståelig valg? hehe...

Bønne emner:

Nye gjensidige venner i menigheten
Gjevnlig Små-felleskap (eks bibelgruppe) som er med i bønn og oppmuntring
Følelsen av å få en familie med små søsken, brødre, søstre, besteforeldre og åndelige foreldre.
Å bli godt tatt imot og få en fin start
Kjenne en brann på at DETTE ER MIN MENIGHET
Mingling og det å bli kjent med nye, frykter det kan være slitsomt for meg men at det går naturlig.
Møte med tidligere menigheters medlemmer... hvordan takler jeg følelsen av å svikte og forlate demmes menighet?

Hvordan blir det å komme tilbake til Skien Misjonkirke? Kommer det til å bli min menighet igjen?

- Fortsettelse følger